Interesse-sfærer

Putins kamp i Venezuela

Russland kjemper en desperat kamp i Venezuela. Det handler om masse penger, men også om dyrebare prinsipper, skriver Morten Strand.

GRUNN TIL Å SMILE?: Venezuelas president Nicolas Maduro og Russlands president Vladimir Putin i Moskva i oktober 2017. Foto: AP
GRUNN TIL Å SMILE?: Venezuelas president Nicolas Maduro og Russlands president Vladimir Putin i Moskva i oktober 2017. Foto: APVis mer
Kommentar

USA ga Russland skylda da Venezuelas president Nicolas Maduro likevel ikke forlot landet for halvannen uke siden. Det var store demonstrasjoner i hovedstaden Caracas, og i andre byer, makta vaklet, og de militære og sikkerhetsstyrkene var tungen på vektskåla. Ifølge USAs utenriksminister Mike Pompeo sto det et fly klart i Caracas til å frakte diktator Maduro ut av landet, og i sikkerhet, på Cuba. Men fortsatt ifølge Pompeo så var det Russland som i siste liten overtalte Maduro til likevel ikke å flykte.

Russland har sendt militære rådgivere til Venezuela, og gjør ingen hemmelighet av at de støtter Maduro og hans råtne regime, som har sendt landet ut i dyp krise og fattigdom. Hva er det som får Russland til å engasjere seg som om det står om livet, i en del av verden som er så langt fra Moskva som det er mulig å komme?

Det er penger, det er en reaksjonær «strong-man»-tenking, som Putin-staten har dyrket fram, og som har blitt et nesten hellig prinsipp i russisk utenrikspolitikk, og det er Venezuelas potensielle verdi i en «byttehandel» med USA, som er Russlands interesser. Det siste handler om et avgjørende utenrikspolitisk prinsipp for Russland, nemlig stormaktenes kontroll over sine innflytelses-sfærer. Men først litt om penger.

Russland har siden 2005 ifølge Forbes investert 17 milliarder dollar - altså 17 tusen millioner - i Venezuela. Investeringene kommer hovedsakelig fra det russiske statsoljeselskapet Rosneft, som har Kremls grå kardinal og Vladimir Putins personlige venn, Igor Sjesjin, som styreleder. Pengene er langt på vei gitt i politiske solidaritet med det USA-kritiske regimet til Maduro og den langt mer karismatiske forgjengeren Hugo Chavez.

Det er penger som langt på vei vil være tapt hvis Maduro blir styrtet. Men det er penger som kanskje kan bli reddet hvis Russland aksepterer en regimeendring som det USA og de fleste EU-land vil ha. Det vil da være snakk om en delvis avtalt, styrt regimeendring, der det vil bli lagt føringer for økonomiske reformer som kan stable det i utgangspunktet ressurssterke landets økonomi på beina igjen. Men Russland nekter så langt blankt en løsning som er den som mest sannsynlig kunne reddet de store investeringene i landet. Hvorfor?

Det kan være det er fordi man i Moskva fortsatt kalkulerer med at regimet til Maduro likevel overlever, selv om det kan se håpløst ut. Støtten til regimet er åpenbart ideologisk. Putin ser svart når har hører ordene «farget revolusjon» og «regimeendring», særlig de regimeendringene han mistenker USA og Vesten for å kunne stå bak. Den russiske presidentens støtte til autoritære ledere har en ideologisk begrunnelse. Han støtter Bashar al-Assad i Syria, selvsagt av geo-politiske grunner, men også fordi «Den arabiske våren» var en serie med forsøk på fargete revolusjoner og regimeendringer som Putin mener destabiliserer verden.

Putin forstår godt måten den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan strammer inn demokratiet i Tyrkia på. Og den lederen i EU som Putin dyrker kontakt med, er den ungarske statsministeren Viktor Orban, mannen bak det paradoksale begrepet «det illiberale demokrati». Putins støtte til helt spesielt illiberale Maduro i Venezuela, er derfor en del av et autoritært ideologisk prosjekt.

Men den mest subtile grunnen til Russlands støtte til Maduro handler om at landet i Mellom-Amerika er i USAs innflytelses-sfære. Russland vil ha en aktiv tilstedeværelse i USAs innflytelses-sfære, for å understreke for USA og for all verden at det er bare rett og rimelig. Dette handler mindre om Venezuela enn om det Russland oppfatter som sin egen innflytelses-sfære. Ja, vi snakker selvsagt om Ukraina, men også om Georgia, Hviterussland og resten av det tidligere Sovjetunionen. Så lenge USA i Ukraina spiller på det Russland oppfatter som sin banehalvdel, er det bare rett og rimelig at Russland spiller på USAs banehalvdel i Venezuela. Slik er resonnementet.

Den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo møter denne uka sin russiske kollega Sergej Lavrov i Helsingfors. Øverst på dagsorden står Venezuela. Og det krise-rammete landet kan komme i spill. For den amerikanske presidenten Donald Trump så handler Venezuela mest av alt om støtte fra latinamerikanske velgere i vippestaten Florida til valget neste år. For Putin handler det om penger, prinsipper, og hva han kan få tilbake i Ukraina, for å gi opp støtten til Maduro i Venezuela. Klar, ferdig, spill.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.