Debatt: Putin og liberalismen

Putins «liberalisme»

Det er all grunn til å lytte til Putin. I intervjuet med han i Financial Times, får vi et sjeldent blikk inn i hans tankeverden. Det ble verken tamt eller forutsigbart.

SELVAVSLØRENDE: Liberalismens epoke i verdenshistorien er død, sier Putin. Utsagnet er på samme tid meningstomt og selvavslørende, skriver Bernt Hagtvet. Foto: Alexander Zemlianichenko / REUTERS / NTB Scanpix
SELVAVSLØRENDE: Liberalismens epoke i verdenshistorien er død, sier Putin. Utsagnet er på samme tid meningstomt og selvavslørende, skriver Bernt Hagtvet. Foto: Alexander Zemlianichenko / REUTERS / NTB ScanpixVis mer
Meninger

Til sommerens mer overraskende lesegleder hørte intervjuet Financial Times hadde med Vladimir Putin før G20-møtet i Osaka (gjengitt i Klassekampen 4. juli).

Bernt Hagtvet
Bernt Hagtvet Vis mer

Det er ikke så ofte statsledere utsetter seg for skarpskodde journalister. Innholdet kan lett bli for avslørende, samtalene for pinlige. Eller den opportunistiske eller propagandistiske hensikten for åpenbar. Tonen mellom intervjueren Lionel Barber og den russiske presidenten var imidlertid respektfull og til dels munter, og innholdet slett ikke tamt og forutsigbart.

Det mest interessante her er Putins syn på det han kaller liberalisme. – Den liberale ideen har utspilt sin rolle, sier han. Den har kommet i konflikt med et overveldende flertall i befolkningen.

Bakt inn i dette resonnementet ligger et spesielt syn på «liberalisme»: Putin forstår liberalisme som liberalitet, i betydningen toleranse (å tåle). Du skal ikke gripe inn overfor fenomener eller tanker du ikke liker eller egentlig vil fjerne, bare «tåle» dem. Slik fordømmer Putin homofobi og overgrep overfor LHBT-folk. – La dem leve som de ønsker, er hans ønske.

Her – i forsvaret av livsstilsytringer fra minoriteter – virker Putin «liberal». Det er eksessene Putin tar avstand fra, f.eks. uklar kjønnsidentitet («barn som spiller fem-seks kjønnsroller»). Livsstils-toleranse må ikke overskygge kulturen og religionen og tradisjonelle familieverdier, fortsetter han. – Har vi glemt at vi alle lever i en verden basert på Bibelens verdier? (Hvilke verdier, må en spørre? Har han glemt at Det gamle testamente er fullt av oppfordringer til folkemord?)

Her lyder Putin som en moderat utgave av en middels midtvesten-republikaner. I det hele kommer Putin oss i møte som en kristen-tradisjonalist i nærheten av de lavkirkelige «evangelicals» i USA, eller en mer autoritær utgave av Kjell Ingolf Ropstad i russisk-ortodoks kledning.

Den amerikanske historikeren Tim Snyder har brakt fram fra glemselen den russiske proto-fascisten Ivan Ilyin (1883–1954) som er blitt Putins hustenker. Ilyin står for en ekstrem antimoderne, antidemokratisk kristelig-ortodoks statstenkning tett beslektet med Hitlers kronjurist Carl Schmitt («Politikk er kunsten å identifisere fienden og nøytralisere han», Ilyin 1948).

Idéhistorisk står vi overfor en klynge tenkere som kan forbindes med reaksjonen mot Den franske revolusjon. Den italienske fascisten Julius Evola er et annet eksempel. Felles for dem er at det moderne samfunn med dets idémessige mangfold, sekularisme, individuelle frihet og konsumerisme er selve Satan som har drevet Gud i eksil.

Ilyin synes å gi Putins teologiserte politikk et filosofisk skinn i dag. Ilyin beundret Mussolini og håpet i 1922 at han ville inspirere et fascistisk Russland. Han forsvarte nazistenes forfølgelse av jødene (de var bolsjevik-agenter) og han forsvarte kolonialismen. Franco og Salazar var hans helter.

I intervjuet framstår Putin antakelig mer liberal, som i «liberalitet», enn han dypest sett er. Også i andre betydninger av liberalisme. I 2014 sendte han f.eks. til sitt parti en artikkel av Ilyin med argumentet at Russland skulle bli en ikke-parti stat. Intet parti skulle ha statsmakten; Russland burde anse valg som et ritual til underkastelse under en Leder.

Intervjuet med Putin i Financial Times gjør det maktpåliggende å forstå hans idémessige drivere, så å si, og skille ideologi fra handlingsorienterende synspunkter. Vi står antakelig overfor en spesifikk form for putinisme, et amalgam av russiske restaurasjonsdrømmer om fortidig storhet, oppblandet med kristelige renhetsideer og gjort mer intense av antivestlig såret nasjonalstolthet. Alltid en farlig blanding i slekt med klassisk fascisme. Klinger den gamle panslavismen bakom med dens dype ambivalens overfor demokratiet? Og med et moderere tillegg: markedsdyrking og klare tendenser til kleptokrati omkring oligarker.

Vi har en forestilling om at ideer er overbygninger, lite annet enn rasjonaliseringer over interessestyrt makt. Men det hindrer ikke at vi må forstå de idébrokker, løsrevne informasjonsbiter, ønsketenkninger og rene fordommer som synker ned til handlingsplanet. Der kan idéhistorisk kunnskap vær en god hjelper og start.

Samtidig minner Putin-intervjuet oss om hvor ubrukelige mange av de sekkebegrepene vi bruker i dagens politisk kommunikasjon, er. Putin taler om «liberalisme». Men som vi vet, kan dette begrepet forstås på vidt forskjellige måter, innbyrdes motsetningsfylte.

En tradisjon gjenfinnes i dag i det vi kan kalle libertanianismen rundt folk som Friedrich Hayek, Ayn Rand og Wilhelm Röpke i Tyskland. Den har rot i den engelske Manchester-liberalismen på tidlig 1800-tall, og sto for «laissez-faire», minimumsstat og mest mulig frihet sosialt, politisk, økonomisk og kulturelt for enkeltmennesket, ofte på bekostning av fellesskapet.

Seinere på 1800-tallet, rundt tenkere som Th. Hill Green og Leonard Hobhouse, ble staten ikke fortolket som en sperre for individuell frihet, men som en beskytter av de svake og et vilkår for lik frihet. Sosialliberalismens tid var kommet og grensene til sosialdemokratiet ble flytende, også hos en klassiker som John Stuart Mill.

En viktig utløper ble kristen-sosialismen, i England representert ved den økonomiske historikeren R.H. Tawney, hvis likhetstenkning ble toneangivende for skandinavisk sosialdemokrati.

Begge disse retningene, libertanianismen og sosialliberalismen, lever i et spenningsfylt forhold i dagens Venstre. Det er ikke så rent få som undres over at Odd Einar Dørum og Sveinung Rotevatn kan være medlemmer av samme parti.

Hos Putin seer vi liknende blandingsforhold. Han framviser libertanianske elementer i sin økonomiske politikk, men likner mer på en gammelrussisk pan-slavist enn en Ayn Rand-tilhenger av ekstrem liberalist-typen.

Ingen vet hva han tenker innerst inne og hva som driver han annet enn russisk storhet. Men intervjuet han ga til FT er en god forpostfektning. Og vaksine mot å tro at ideer er flass på maktpolitikken.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.