DØDSKYSS: - Ingen ønsker å gjenreise Sovjetunionen. Men i likhet med Gorbatsjov ønsker Putin et sterkt og uavhengig Russland, med en klart definert innflytelsessfære, fritt for NATO, skriver vår kommentator. Her er Gorbatsjov avbildet sammen med Øst-Tysklands sterke mann, Erich Honecker, i 1986. Tre år senere falt muren, og to år etterpå gikk Sovjetunionen i oppløsning. Foto: NTB Scanpix
DØDSKYSS: - Ingen ønsker å gjenreise Sovjetunionen. Men i likhet med Gorbatsjov ønsker Putin et sterkt og uavhengig Russland, med en klart definert innflytelsessfære, fritt for NATO, skriver vår kommentator. Her er Gorbatsjov avbildet sammen med Øst-Tysklands sterke mann, Erich Honecker, i 1986. Tre år senere falt muren, og to år etterpå gikk Sovjetunionen i oppløsning. Foto: NTB ScanpixVis mer

Putins ønskereprise

Snarere enn en ny kald krig ser vi en reprise av slutten. Bare denne gangen er Russland sterk og Vesten svak.

Kommentar

Onsdag uttalte Mikhail Gorbatsjov, Sovjetunionens siste leder, at Krim-halvøyas beslutning om å forlate Ukraina til fordel for Russland var noe som burde feires ikke straffes, da det var en «historisk feiltakelse» å skille de to landområdene. Det er i det hele tatt flere likheter mellom det Putin nå gjør og det Gorbatsjov forsøkte, men ikke klarte å gjøre da han var leder.

Dette er en kontroversiell påstand. Gorbatsjovs Glasnost, som betyr «åpenhet», var en demokratireform, om enn sovjetisk sådan. Gorbatsjov har uttrykt bekymring for demokratiets kår i Putins Russland, og han er imot maktbruk (selv om det forblir uklart hvor uvitende han var da den sovjetiske hæren gikk til aksjon i Litauen, Georgia og Aserbajdsjan mellom 1989 og 1991).

På den andre siden har Gorbatsjov, i likhet med Putin, beklaget Sovjetunionens sammenbrudd. Ukrainas utgang i 1991 var nådestøtet. Kongstanken bak Perestrojka, som betyr omstrukturering, var at Sovjetunionen skulle styrkes internt, og slik befeste sin eksterne posisjon som en samarbeidsvillig, men også uavhengig og mektig forvalter av det Gorbatsjov kalte «vårt felles europeiske hjem».

Med andre ord: Selv om de i dag er uenige om innenrikspolitikken, er Putin og Gorbatsjov langt på vei enige i utenrikspolitikken. I dag ligger Ukraina i grenselandet mellom innenriks- og utenrikspolitikk.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Til forskjell fra Gorbatsjov-perioden, da Russland var svakt og Vesten sterkt, er det nå et motsatt styrkeforhold, i alle fall politisk. En usikker Gorbatsjov er byttet ut med selvsikker Putin, og Reagan og Thatcher er skiftet ut med Obama og Merkel. Det har vært noen NATO-flyginger over polsk og baltisk luftrom i kjølvannet av Krim-krisen. Men etter et drøyt tiår med krig i Irak og Afghanistan er amerikanerne krigstrøtte og lite lystne på nye militære eventyr. Under Perestrojka var det Sovjetunionen som førte krig i Afghanistan.

Gorbatsjov skaffet seg mange fiender, og ble gjenstand for kuppforsøk. Obama, hvis popularitet på hjemmebane er på bunnivå, er nødt til å trå forsiktig. Putin har derimot ikke vært så populær siden sitt comeback i 2012.

Samtidig er EU sterkt delt i sitt syn på Russland og Ukraina. I går og i dag samler EU-lederne seg i Brussel for å diskutere Russland. EU har allerede innført visumnekt og frosset eiendelene til 21 russiske embetsmenn. Washington har også innført liknende sanksjoner, som er blitt beskrevet som et «myggstikk». I forkant av det pågående EU-toppmøtet lå det an til at lista ville bli utvidet med rundt ti nye navn, men det var uklart hvem.

I går gjorde Obama det klart at USA vil innføre økonomiske sanksjoner hvis ikke Russland går med på samtaler. Tysklands forbundskansler Angela Merkel sa også at EU kommer til å signalisere sin villighet til å innføre sanksjoner. Dette er skuffende for et land som Polen, som har krevd umiddelbare straffetiltak. Polen mottar 97 prosent av sin olje og to tredeler av sin gass fra Russland. Samtidig er det tidligere kommunistiske Polen urokkelige i sin støtte til Ukraina, av både politiske og historiske årsaker.

Resten av Europa er derimot mindre lystne på konfrontasjon. 38 prosent av Tysklands gassimport er russisk, og tysk-russiske handelsforbindelser er ansvarlig for over 300000 tyske arbeidsplasser i over 6000 selskaper. Storbritannias finanssektor er svært avhengig av russiske milliardærer. På samme måte er kypriotiske banker avhengige av russiske sparepenger, italiensk flyindustri av russiske oligarker, fransk våpenindustri av russiske kontrakter, mens nederlandske blomsterbønder tjener godt på russisk romantikk. For å nevne noe. Sanksjoner vil med andre ord ikke bare kunne ramme Russland, men også på hjemmebane.

Likevel er russerne avhengige av EU. Verden er ikke lenger bipolar, som under den kalde krigen, den er globalisert. I Russland er det ikke lenger Marx men markedet som gjelder. EU mottar rundt 30 prosent av sin gassimport fra Russland. Men inkluderer vi egenprodusert gass utgjør russisk gass bare én tjuendedel av energiforbruket i EU. Russisk handel med EU utgjør 15 prosent av russisk BNP, men bare én prosent av EUs BNP. Skulle Vesten omsider klare å enes om straffetiltak som monner, vil dette være et hardt slag for Russland og Putin.

Det er med andre ord et omspill av den kalde krigens sluttfase vi er vitne til, som den russiske kommentatoren Fjodor Lukjanov kommenterte nylig. Om enn i mindre diplomatisk og mer desillusjonert utgave. Ingen ønsker å gjenreise Sovjetunionen. Men i likhet med Gorbatsjov ønsker Putin et sterkt og uavhengig Russland, med en klart definert innflytelsessfære, fritt for NATO. Men som Putin vet ble Gorbatsjov slukt opp av politiske og økonomiske omstendigheter, og Perestrojka ble derfor hans endelikt. Det er godt mulig at samme skjebne vil ramme Putin. Men det er langt ifra sikkert.

KOMMENTARFELTET DEBATTLEDES AV HALVOR ELVIK

Lik Dagbladet Meninger på Facebook