Putins russiske regime

Lektor Ivar Magnus Ravnum gir her et riss av Russlands president Vladimir Putins bakgrunn og av hans foreløpige meritter som president.

Mange spør seg idag: Hvem er denne Putin egentlig? I lys av det faktum at han som statsminister fra 9. august 1999 overtok etter Jeltsin som fungerende president ved nyttår 2000 og ble valgt til president tre måneder senere, må det sies at hans karriereutvikling har gått meget raskt. Putin er 48 år gammel, meget ordknapp og opptrer sjelden i ideologiske og politiske debatter på TV, i radio eller aviser. Et av de lengste steg han har tatt her, er så vidt vites i et intervju med Le Figaro 26.10. ifjor, der han blant annet sa dette om Russlands «nye» utenrikspolitikk: «Russland prøver ikke lenger å påtvinge sin vilje langt borte fra seg selv [...]. Vi har nok av interne problemer [...]. Vi intervenerer kun i to tilfelle: Hvis vi blir direkte involvert, eller dersom stridende parter ber Russland om å hjelpe dem med å finne en løsning.»

Putin har avsluttende universitetseksamen ved det juridiske fakultet i fødebyen Leningrad/St. Petersburg. Han er dermed statsoverhode nummer tre etter revolusjonen med juridisk embetseksamen. Hans forgjengere på det faglige område var Lenin og Gorbatsjov.

I 1974 ble Putin engasjert av det daværende KGB og senere sendt til dets utenlandsavdeling i Dresden i det daværende Øst-Tyskland.

I det nevnte intervju med Le Figaro blir Putin nettopp spurt om det ikke er et handicap for en statsleder å ha en fortid som spion. Putin synes ikke det. Det er ingen grunn til å forakte etterretningsagenter, sier han. Deres yrke minner meget om journalistenes! I USA, fortsetter Putin, var jo George Bush, før han ble visepresident og president, direktør for CIA. Hvorfor skal dette betraktes som normalt alle andre steder enn i Russland?

Etter Berlinmurens fall vendte han tilbake til St. Petersburg, hvor han ble nestleder i bysovjetet i 1994. I 1998 ble Putin leder for FSB, eks-KGB. Han ble i mars 1999 også utnevnt som sekretær i Jeltsins rådgivende sikkerhetsråd, i august samme år ble han utpekt som ny statsminister og per dags dato har han sittet som president i vel ett år. Som en kuriositet kan det også nevnes at Putin er en av Russlands ledende spesialister i judo, og står altså i sterk helsemessig kontrast til sin forgjenger i presidentstolen, Jeltsin.

Under Putins regime kan den russiske regjering for første gang i postsovjetisk tid støtte seg til et flertall i Statsdumaen. Foruten sitt eget støtteparti, Enhetspartiet, har han store deler av det noe splittede partiet Hele Russland er vårt fedreland på sin side, videre mange medlemmer av kommunistpartiet, Sjirinovskijs Liberaldemokratiske parti samt Agrarpartiet.

Men Putins maktutøvelse er såmenn ikke noen dans på roser. Fra og med medio februar ifjor har den nye presidenten også, på grunn av russernes brutale krigføring i Tsjetsjenia, måttet tåle hard kritikk fra mange hold, ikke minst fra en gruppe presse- og mediefolk som kaller seg Fellespartiet («Obsjtsjaja partia»). Fra andre hold har han blitt sammenliknet med Frankrikes Robespierre, ja sågar også blitt karakterisert som en ny Stalin!

Da Putins embetsovertakelse som fungerende president skulle finne sted ved årsskiftet 1999/2000, viste Jeltsin seg som en smart rev: Han beordret Putin til å utstede og signere et dekret der ble det slått fast at Putin som nytt statsoverhode skulle stå som garantist for at Jeltsin ble stilt under rettslig beskyttelse livet ut. Jeltsin skulle vernes mot all rettslig forfølgelse. Dette til tross for bombardementet av Det hvite hus i 1993, som regjeringen Jeltsin selv tok initiativet til, og de to krigene mot Tsjetsjenia, den fra 1994- 96 og den som pågår fortsatt og som Putin har fulgt opp fra Jeltsin-tiden med hård og brutal hånd.

Ifølge dekretet skulle den avtroppende president Jeltsin også få beholde sine livvakter, sin tjenestebil, sine telefonanlegg samt få et sommerhus på statens regning og et eget arbeidsværelse i Kreml. Videre skulle han få en månedlig pensjon tilsvarende 1000 tyske mark. Sjelden har vel et russisk maktskifte gått så fredelig og vennlig, men samtidig så taktisk og kompromissfylt, for seg.

Aleksandr Solzjenitsyn satte frem en analyse av Putin i et intervju med Der Spiegel nummer ti ifjor. Solzjenitsyn lager her et skille mellom «Putin-prosjektet» og «Putins personlighet». «Putin-prosjektet» stammer fra den nå avgåtte president Jeltsin og hans «klan». Disse skjøv Putin frem og presenterte ham som sin fremste kandidat ved valget, fordi de mente at dette var mannen som best kunne beskytte dem og ivareta deres interesser.

Når det gjelder personen Putin, er han ifølge Solzjenitsyn fremdeles gåtefull fordi han er så anonym i politiske og ideologiske debatter. Han står ved en korsvei ifølge den russiske forfatter. Enten kan han oppfylle sine sponsorers vilje og dermed drive landet og seg selv mot undergang og ruin. Eller han kan bryte lojaliteten til Jeltsin-klanen og føre sin selvstendige politikk. Til dette er å si at Putin allerede har brutt med Jeltsins politikk på to områder. For det første: mens Jeltsin prøvde å fri til de mektige regionsguvernørene før valget i 1996 ved å la dem få automatisk plass i Føderasjonsrådet (overhuset), ønsker Putin at de skal velges i konkurranse med andre kandidater. Og for det andre var det stor uenighet mellom Jeltsin og Putin i valget av ny russisk nasjonalsang.

I det siste halvåret har nok betenkelighetene omkring Putin vokst ganske betraktelig, ikke minst på grunn av arrestasjonen av direktøren for det ledende medieselskapet Media most («most» er det russiske ordet for bro), Vladimir Gusinskij, for en tid tilbake. Denne modige herren stilte seg i forkant av kritikken mot russernes krigføring i Tsjetsjenia, som etter manges mening var et klart varsku mot innføring av russisk enevelde. Gusinskijs ord i denne anledning var en voldsom korreks av Putins tidligere ord med forsikringer om innføring av fri presse i Russland.

Gusinskij ble senere arrestert i Spania, for så å bli løslatt mot kausjon. Nå risikerer han utlevering til Russland.

Utover dette er det klart at Putin spiller på mange hester i sin kamp for å favne bredest mulig og ihvertfall prøve å bli Russlands nye, sterke mann. I intervjuet med Le Figaro innrømmer Putin åpent sin tilhørighet til den russisk-ortodokse kirke. Hans mor lot ham døpe i en ortodoks kirke, men «diskré», som han sier. Om sin tilknytning til religionen sier Putin nå: «For min del er jeg stolt over å tilhøre den russisk-ortodokse kirke. Dette beriker meg, det skaper et personlig bånd til mitt folk og dets kultur. Min tro gir meg en moral og en indre ro.»

Putin er også helt åpenbart på frierføtter vis-à-vis den fortsatt kommunistdominerte Statsdumaen og den tredjedel av befolkningen som i den sosiale og økonomiske nød landet nå opplever, har fått et stadig mer nostalgisk forhold til nettopp kommunisme og sovjetstat. Her kjemper kommunistene og nasjonalistene samme sak. Putins siste svar til disse var forslaget den 4.12. om å gjeninnføre en rekke gamle nasjonale symboler, hvorav et par også var langt eldre enn revolusjon og sovjetstat: riksvåpenet med den tohodede ørn, innført av tsar Ivan III i 1473, og trikoloren (hvit, blå og rød stripe), innført av Peter den store i 1697.

Fra sovjetisk tid ønsket Putin å gjeninnføre den gamle sovjethymnen (populært kalt Stalin-sangen) som nasjonalhymne, spilt for første gang nå sist nyttårsaften med ny tekst. I tillegg ønsket han en bestemmelse om at de væpnede styrker fortsatt skulle få bruke den røde fane som sitt banner. Dette siste skulle være en påminnelse om at russerne beseiret tyskerne i annen verdenskrig, den store fedrelandskrigen, som russerne kaller den.

Tross voldsom kritikk fra flere aviser og liberale og høyreorienterte politikere, ja selv fra Jeltsin, vedtok Statsdumaen den 8.12. med overveldende flertall gjeninnføringen av alle disse gamle nasjonale symbolene.

«God natt, Russland» var avisen Sevodnjas kommentar, og som sådan typisk for opposisjonen mot Putins symbolpolitikk. Så får vi da se om Russland faktisk akter å bruke sine fordums nasjonale symboler som rettesnor for sin fremtidige politikk.