ILLE: Jeg var ikke like presentabel da jeg var ordentlig syk, skriver Oda Rygh  Foto: NTB Scanpix
ILLE: Jeg var ikke like presentabel da jeg var ordentlig syk, skriver Oda Rygh Foto: NTB ScanpixVis mer

Pyntelige psyk-aktivister

Det er flott med ufarliggjøring av psykisk sykdom, men er det for mye av det gode?

Kommentar

Tabuet rundt psykisk sykdom. Der har du et tema jeg er lei av å snakke om. Men siden det engang er en del av hele sakskomplekset i denne spalten, og store deler av det jeg har drevet med de siste åra så må jeg vel det.

Hvorfor synes jeg det er teit? Fordi det begynner bli en relativt stor horde med normaliserende offentlig psyke nå. Vi har jobber og hus og barn, vi er gift og spiller i band eller brygger øl eller noe. Fine i tøyet.

«Nei, det er ikke fælt å være psykisk syk altså. Vi har det helt vanlig.» Og vi snakker om mestring og medisiner og rutiner. Jeg ler galgenhumoristisk om at den eneste ulempen er at medisinene mine smaker ekkelt solbær, og at de kanskje kan gjøre at huden min faller av. Ville være bedre med appelsinsmak, egentlig. Og så ler vi litt sammen. Dette er jo helt ufarlig.

For brorparten av folk med det som befinner seg i sekkeposten «milde psykiske lidelser» er dette nødvendig. Det kan hende det i mitt miljø (både med tanke på alder, profesjon, utdanning, kulturelle bakgrunn og geografi) nesten ikke trengs å ha denne typen ufarliggjøring. Men det betyr ikke at det er sånn i alle aldersgrupper eller alle miljøer. Du skal ikke snakke lenge med noen litt eldre fra litt lenger vekk, før skyggen av gamle dager dukker opp i samtalen.

Det trengs at noen halvveis joviale tar kveldspilla si med fredagspilsen, at det etter hvert er blitt så mange i offentligheten som bare er helt vanlige folk at ingen kan huske hvem de er lenger.

Vi kan klappe oss på skuldra. Vi har gjort det som trengs og vært aktivister.

Her kommer bøygen: Narrativet om dem som «gikk på en smell, men nå har det helt fint» er en historie vi har godt av at er etablert i det offentlige. Men det er ikke hele historien.

Det er faktisk noen som ikke har det greit. I det hele tatt.

For en gangs skyld skal jeg gå i detaljer rundt noen eufemismer vi bruker. Da jeg «gikk på en smell» ville jeg ikke være akseptabel i det offentlige rom. Eller det samme rom som deg, for den slags skyld. Å ikke dusje på tre uker har den effekten. Å få panikkangst av å knuse en kopp setter en demper på samtaler, og oppmøte på jobb blir så som så av å sove 18 timer i strekk. Og jeg var ikke en av de aller sykeste på noe slags vis. Det er mange som er sykere. Som ikke kommer til å bli noe friskere på lenge, eller i det hele tatt. Og de blir ikke hjulpet av ufarliggjøring eller bagatellisering.

Så mye som vi enn har godt av å normalisere: Å være så veldig varsom med omtale av psykiske vansker kan føre til at folk ikke vet hvor ille «ille» er. Når noe er ille nok til å kreve mye mer.

Dette blir litt problematisk når vi snakker om hva slags tiltak og ressurser som er nødvendige. Når vi snakker om behovet for boliger som tåler «hard bruk» bør de som bestemmer om penger skal gis eller ikke vite at «hard bruk» kan bety folk som river ned veggene fordi de er redde for stemmer, stemmer de vet er virkelige. Som virkelig ikke kan bo hvilken som helst leilighet. Som trenger badeinteriør i stål. Når vi skal diskutere tvangsbruk eller behovet for fler sengeplasser er det et hinder at betydningene bak «retraumatisering» og «realitetsbrist» eller «boevne» er tåkelagt for dem som sitter på pengesekken eller debatterer i kommunestyrer.

Noen folk er veldig veldig syke. Sykere enn vi noensinne ser i offentligheten. Ikke la meg og mine medaktivister la deg glemme det.