TILBES AV TUSENER:  Suksessen til Monty Pythons liveshow viser at institusjonskritikene nærmest har blitt profeter. Men det er en sympatisk, leken kult, og et vedvarende behov. Foto: Stella Pictures
TILBES AV TUSENER: Suksessen til Monty Pythons liveshow viser at institusjonskritikene nærmest har blitt profeter. Men det er en sympatisk, leken kult, og et vedvarende behov. Foto: Stella PicturesVis mer

Pythonske profeter

Monty Pythons suksess har paradoksale sider.

Kommentar

Det var sommerens begivenhet i London. Sceneshowet som gjenforente de fem gjenlevende Monty Python-medlemmene med sitt publikum og sitt komiske arvesølv for første gang på nær 35 år, ble spilt for siste gang i helgen.

Og så var det bare for pengenes skyld. I fjor tapte John Cleese, Michael Palin, Eric Idle, Terry Jones og Terry Gilliam en dyr opphavsrettssak i retten. Det gjorde tanken på å vri opp kluten én gang til, brått mer attraktiv. Kanskje hadde de også lyst til å føle på fanskarens kjærlighet en siste gang.

For det var ikke det spor vanskelig å fylle de tyve tusen setene på Londons O2 Arena i ti kvelder, selv til en billettpris som bar preg av at profitt var målet. Og fansen fikk det de kom for: Nær to og en halv time med sketsjer, musikalopptrinn og klassiske tv-innslag, fremført av en kvintett som var fysisk klart skralere enn før, men ennå med god timing og en avvæpnende tendens til å fnise av egne tekster.

Monty Pythons materiale har glidd lett gjennom tiår og over grenser. Slapsticken og surrealismen er allmenn. Men humoren springer også ut av bestemte kulturelle omstendigheter, nemlig det gamle, propre, klassebevisste Storbritannia.

Kvinner småprater over hekken og danner små klubber. Gutter som har lært grunnleggende følelsesundertrykkelse på privatskolen, har blitt menn som tar bowlerhatten på før de forlater kontoret. John Cleese sa en gang at «målet til enhver britisk gentleman er å komme seg trygt fra vugge til grav uten noen gang å ha vært ille berørt».

Mye av magien hos Monty Python oppstår når de setter sosiale observasjoner opp mot grenseløs absurditet; når husmødre, programledere og offiserer kaver for å beholde verdigheten og den dempede høfligheten mens verden rundt dem eksploderer i et surrealistisk regn av konfetti og innvoller.

Pompøsitet og selvhøytidelighet er ballongene som oftest sprekkes. Den bevisstløse enigheten blir gjenstand for stadige stikk, som når Brian i «Life of Brian» forteller folkemengden som tror han er en profet at «you're all individuals», og én enkelt mann i mengden svarer «I'm not».

Derfor føles det noe paradoksalt når menneskemengden i O2 Arena, mange i Python-kostymer, hilser de fem feterte millionærene med et bifallende brøl og synger med på alle sangene. De distanserte har en enorm følgesskare som kjennetegnes av sin ukritiske nærhet. Institusjonskritikerne har blitt en religion.

Men så er det mer komplekst. Monty Python-kulten har som et særtrekk at den har et lekent forhold til sin egen hengivenhet. Det som tilbes, er det respektløse, ikke det respektfulle; det løsslupne, ikke det undertrykte. Og behovet for den typen absurdistisk frigjøring vedvarer, selv om Storbritannia endrer seg og komikere eldes.

Papegøyen er død. Leve papegøyen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook