Q-Tip

Kompakt og intelligent hipphoppfunk fra den tidligere frontfiguren i A Tribe Called Quest.

På tampen av nittitallet gjør - igjen - intelligent og positiv kvalitetshipphopp seg gjeldende. Da nittiåra startet, var det nettopp denne type hipphopp som dominerte - før en rekke liksomtøffe neandertalere klarte å forsøple en hel scene.

Blackalicious, Mos Def, Pharoahe Monch og - nå - Q-Tip har alle prestert sterke album som styrer unna det den viktigste hipphoppdemografien - hvite middelklassegutter - helst vil høre av bannskap, sexisme og akk så uoppfinnsomme «jeg-er-tøff-jeg»-tekster.Q-Tip, en flott rollemodell og fantastisk ræpper, sammenlikner hipphopp med en svart kvinne: «Sterk, men også vakker og delikat.» Det er balsam i ørene for dem av oss som er lei av å høre ræppere snakke om kvinner som om de var et farlig, men nødvendig hipphopptilbehør. Med den beundringsverdige analogien som utgangspunkt får du et album med sterke tekster, nydelig flyt på ræppen, og en imponerende kompakt produksjon. Slik ekte hipphopp skal låte.