Qarranto glapp for Barcelona

Videodømming? Ingen stor sak. Fotballspillet er allerede revolusjonert fra gutterommet.

Meninger

«NÅ ER BARCELONA og Atletico Madrid interessert i Qarranto,» sa trettenåringen ved frokosten. Hm. Jeg følger litt med på internasjonal fotball. Vet forskjellen på Pogba og Drogba. Men Qarranto...? Gutten smilte stolt, og da skjønte jeg. Han snakket om sin egen spiller. Høyde: 190. Fot: Høyre. Rating: 81. Form: Glimrende. En figur han har laget på tv-spillet FIFA.  

Javel, tenkte jeg. Dagbladets Esten O. Sæther, breddefotballens svar på Per Fuggeli, har bedt meg og andre fotballpappaer å glemme enhver tanke på talentutvikling i barnefotballen: «Nei, gutten din skal nok ikke bli fotballstjerne.» Så da får det være trøsten: Eldstemanns FIFA-avatar banker på døren til storklubbene.  

STEINALDEREN. Slik føles i dag min ungdom på søttitallet, sånn fotballmessig. Det var intet alternativ til IRL og NRK. Jeg så målfattige engelske tippekamper sammen med far, som sovnet før pause. Jeg spilte på løkka, litt i klubb (reserve på førstelaget eller kaptein på andrelaget, pest og kolera), heiet på seniorlaget, samlet på fotballkort, hengte plakater over senga. En sommer møtte jeg Kenny Dalglish i Syden og fikk tatt bilde (framkalt etter to uker). Men Liverpool-legenden hadde ingen digital dobbeltgjenger som kunne spilles av gutter over hele verden.  

For verdens største idrett er ikke til å kjenne igjen. Fotball tikker inn som nyheter på mobilen og nettavisen, og nytes mot betaling på fritt valgt skjerm, der du selv ordner reprisene, eller ser flere kamper samtidig. Fotballturer til England og Spania er den nye dannelsesreisen. Fancy sko og stjernedrakter omsettes for milliardbeløp. Løkkene ligger døde, alt er organisert og pengebasert. Mer enn noen gang er deltakelse nødvendig for å henge med sosialt i klassen og gjengen. Men for dagens unge er det øyeblikkene ved spillkonsollen som gir de mest intense fotballopplevelsene.  

ET FORFALLSTEGN? Alt er relativt, og alle foreldre liker «snille» spill. I FIFA får du rødt kort for stygg takling. I GTA får du rødt kort hvis du ikke har drept noen. Det finnes mer oppløftende syn enn gutter som «gamer» fotball med fingrene, krumbøyd i kjellerhulen med nedrukket rullegardin, i stedet for å være ute, bruke kroppen, leke med ball og bidra til folkehelsa. Men FIFA er verken passivt, asosialt eller uintelligent. Det gjør barna mer opptatt av virkelig fotball. Og de blir klokere på sporten. Ikke minst taktisk, ved å delta i kampen på avstand, se hele banen, lese de andres bevegelsesmønster. Spillet bidrar til overføring av kunnskap - alt fra det fotballtrenere kaller «refleksjon» og «orientering» - helt ned til ferdigheter på finmotorisk nivå.  

«Se her, pappa.» På stuegulvet demonstrerer gutta finter de har lært ved å studere Ronaldo eller Neymar på FIFA - i reprise, i nærfokus, fra ulike vinkler. Som i gamle dager må de øve og terpe for å få driblingene til å sitte, men instruksjonen og inspirasjonen kommer fra skjermen. Den samme skjermen som vi foreldre ofte ønsker å kaste ut av vinduet, for at barna skal få et liv.  

«SKILLS» er det nye nøkkelordet. Det gjelder å «drible de andre på ræva.» På FIFA  er du din egen favorittspiller som gjør sine signaturtricks på din kommando. Bare dette er en ny tidsregning i fotballhistorien. «Jeg kan få Zlatan til å ta brassespark når jeg vil,» sier trettisen. Vi var nylig i Barcelona og opplevde den svenske kjempen «live» for første gang. Han var meldt i toppform, forventningen var store. Vi fikk se en tung mann som jogget rundt, slo støttepasninger, og aldri hadde troen på seier. En stjernespiller. I Champions League. Da skjønner du hvorfor tv-spillet kan være å foretrekke framfor en eksklusiv kampbillett. Jeg har sett Zlatan på YouTube og lest selvbiografien. Jeg skulle gjerne kunne styre ham fra plastsetet på Camp Nou, slik at han lignet mer på seg selv.  

DAGENS FOTBALLHELTER må være fornøyde med profileringen de får i sportens virtuelle parallellkultur. Men de blir også nådeløst rangert for hver eneste ferdighet i spillets statistikk. «Jeg er ikke fornøyd med hastigheten min i spillet. 83 er for lite,» sier Manchester City-vingen Nasri. «Jeg er for liten. Det mangler 3-5 centimeter», sier Eden Hazard. Begge i en lattermild video som skal promotere spillet. Jeg skulle gjerne visst hva Martin Ødegaard synes om sin egen spillefigur, som ble tilgjengelig på FIFA 1. mai i år. I et videospill som imponerer med sin grafiske realisme, helt ned gressmattas struktur og stjernenes individuelle målfeiringer, er Det Store Norske Håp knapt til å kjenne igjen. Dette bør være Ødegaards framtidsmål: Fast plass på Reals førsteellever, riktigere fjes og frisyre på FIFA.  

Men både Hazard, Ødegaard og andre toppspillere elsker skjermspillet. I den grad at det kan gå over prestasjonene de er betalt for. Den engelske klubben Leyton Orient hadde vunnet åtte kamper på rad og ledet League One da FIFA 14 ble sluppet høsten 2013. Så sluttet seiersrekken. «Spillerne ble så hektet på det nye spillet at de spilte som seg selv mot Oldham, for å forberede seg til kampen neste dag,» meldte klubben. Spillerne fikk FIFA-forbud på kampdag. Men det hjalp ikke. I fjor kom den enda mer vanedannende FIFA 15. Og nå er laget rykket ned.  

SISTE NYTT fra et gutterom på Nordre Aker: «QARRANTO SKINNER I DEBUTEN FOR ATLETICO». Manageren sier: «Hva mer kan jeg be om? Han er ivrig etter å spille og har vist det i dag. Han er en fantastisk ressurs for klubben. Jeg er sikker på at tilhengerne våre og fotballfans over hele landet vil får se kvalitetene som denne gutten byr på.»