MELLOM DRAMA: DJ Quik fotografert på scenen under den helt fremragende første konserten han gjorde på norsk jord noensinne, under Hovefestivalen 2011. To år før personlige tragedier nok en gang skulle snu livet hans opp ned. Foto: Anders Grønneberg
MELLOM DRAMA: DJ Quik fotografert på scenen under den helt fremragende første konserten han gjorde på norsk jord noensinne, under Hovefestivalen 2011. To år før personlige tragedier nok en gang skulle snu livet hans opp ned. Foto: Anders GrønnebergVis mer

Quiks kamp

Hvilken plass har biografiske opplysninger om artisten, utover de som fremkommer i selve låtene, under lytting?

Det fremstår jo rart for folk, jeg skjønner jo det. Den fremstår i grunnen litt rar for meg selv også, denne trangen til å lese seg opp, i aviser, magasiner og bøker, for å sette seg inn i høyst private omstendigheter i musikeres liv. Noen ganger til og med spørre dem om det selv, fjes til fjes -enda du vet at det en gang i blant kan bli direkte ubehagelig, du har hørt voksne kvinners stemmer bli grøtete, voksne menn få dette underlige hintet av stemmeskifte når følelsene ikke kan maskeres.

Det er liksom en del av feltet,
kan jeg si til meg selv, men det er jo ikke eeegentlig det, vel? Det er i hvert fall fullt mulig å interessere seg for musikk uten å interessere seg for musikeres privatliv. Et av de mest musikkinteresserte menneskene jeg vet om, en viss velkjent norsk sjangertrommis og usedvanlig sjangeroverskridende musikkentusiast og -formidler, har samtidig som prinsipp at hen ikke bryr seg det dugg om utenomusikalske detaljer, og setter sin stolthet i at hen aldri har åpnet en eneste musikerbiografi i sitt liv, aldri lest et eneste ord som ikke befatter seg direkte med selve musikken. 

Det er et standpunkt jeg respekterer,
kanskje også beundrer en smule. Allikevel -det er definitivt ikke for meg. Min lille tese, som selvsagt heller ikke er feilfri eller uten hull: musikk er som all annen kunst dypt personlig, så og si alltid. Og da snakker jeg slettes ikke nødvendigvis om alle disse selvutleverende sangere, songwritere og emorappere. Tvert om blir jeg kanskje mer berørt av de små antydningene som sniker seg inn, noen ganger kanskje rent ubevisst mellom linjene. Satt på spissen: Alle er vel enige om at Fleetwood Macs «Rumours» er en bedre skilsmisseskive enn Sputniks «Nå skal vi skilles, Johanne»?  

Eller mer to the point:
 jeg vil påstå at en relativt inngående kjennskap til skilsmisseoppgjøret mellom Anna Gordy og Marvin Gaye kommer ganske godt med om man skal forstå albumet «Here, My Dear». Helt ned til tittelen -en referanse til at Anna Gordy som en del av oppgjøret ble tilkjent halvparten av inntektene fra hans kommende album. Det vanskelige oppfølgerspørsmålet i slike tilfeller blir selvsagt om musikk som nærmest krever et slikt innsyn i utøverens private affærer egentlig kan kalles et mesterverk, om det ikke bør stå på egne ben utelukkende som musikk? Tilbøyelig til å være enig i det, enda så mye jeg elsker «Here, My Dear». 

Dagens vers gjør definitivt det.
«Puffin The Dragon» står fjellstøtt på egne ben. Det er helt uavhengig av kontekst en av fjorårets beste låter, som endelig fikk en musikkvideo litt på etterskudd denne sommeren, med David Blake AKA DJ Quik selv i rollen som Johnny Depp i rollen som Hunter S. Thompson i «Fear And Loathing In Las Vegas». Kuttet er hentet fra veteranen Quiks niende album, det kommersielt sett noe oversette (men kritikerroste!) «The Midnight Life». DJ Quik er langt fra noen såkalt emorapper, men allikevel på ingen måte den som skyr unna nærgåendee skildringer av privatlivet sitt i musikken sin -hans forrige album inneholdt en låt adressert til hans egen søster hvor han skildrer smilet på munnen på sin avdøde niese, og hevder det skyldes at hun endelig slapp fri fra moren sin! 

I 2005
sonet DJ Quik en fem måneder lang fengselsstraff etter en fysisk konfrontasjon med den samme søsteren, og ennå pirker vi bare på overflaten av de personlige tragediene som har preget livet og musikken hans. Også «Puffin The Dragon», i aller høyeste grad. Men la oss først betrakte låta og verset uavhengig av dette. Den har så og si alle kvaliteter man elsker ved David Blakes musikk. Den karakteristiske stemmen. En egen evne til poetisk maleriske beskrivelser som i neste øyeblikk glir rett over i en form for egenhyllester som selv i rapsammenheng fremstår rent ut megalomane, her fra førersetet i en cabriolet på motorveien i California:

Artikkelen fortsetter under annonsen

... like the South of France, I wanna hear the thunder
... Now open up the ceiling
Ask the valet pull the roof off, I want to feel the feeling
... So let the raindrops kiss me on my angelic face

Hvem kan skrive noe sånt?! Det kan bare lillebror, si. Også produksjonen er perfekt -som produsent har Quik jobbet med legender som Eazy-E, Whitney Houston og Tupac. «I ain't as passionate about it,» hevder han i 2014 på «Puffin The Dragon». Men ambisjonsnivået i musikken motsier ham samtidig. Med en nyfunnet neoklassisistisk interesse i stryker- og pianoarrangement -rett før albumet holdt han i magasinet Wax Poetics frem et boxset med Beethovens samlede verker som noe av den musikken som inspirerte ham mest for tiden. Og bare HØR på den svære, gata åttitallsskarptrommen på slutten der! Lydnerden Quik skrøt av sitt valg av god gammaldags spolebånd for å spille inn «The Midnight Life», og jeg er villig til å sette penger på at den skarptrommen der er oppfyllelsen av en barndomsdrøm som ung DJ og aspirerende produsent, om en gang å få til en like enorm skarptromme som den på (den kuriøse hip hop-favoritten!«The Big Beat» av Billy Squier
  
Et perfekt stykke musikk i seg selv. Men så har du konteksten, som gir hele låta en helt ny dimensjon og en ganske annen grunntone, om man kjenner til visse biografiske, utenommusikalske detaljer. «The Midnight Life» ble benyttet til å lansere rapkarrieren til Quiks (forøvrig rapmessig habile) sønn David Blake II. Men det kan hevdes at hans søster, altså Quiks datter, i enda større grad satt tonen for albumet. Uten at det adresseres direkte noe sted på albumet, ble nemlig 21 år gamle Davieanna Marlena Blake i 2013 arrestert og siktet for medvirkning til drap av sin egen to år gamle sønn, Quiks barnebarn. Omtrent samtidig som innspillingen av albumet tok til. Noe som vel gir en alternativ forklaring til hvorfor en 44 år gammel mann lager en albumhyllest til midnattslivet, et slags konseptalbum om å drikke, ta dop og fortape seg i musikken etter midnatt. Med det mørket som følger med livsstilen stadig flyktig poengtert, ikke minst på «Puffin The Dragon»:

LA can be a very cold place at times
A lotta of different drugs, no universal mind
On the same page, but a lotta different books
I swear that this could be as fun as it looks

Dette er musikk født ut av en så dyp personlig tragedie at den ikke kan adresseres direkte, selv ikke av en mann som har laget musikk ut av sin nieses selvmord og mordetsin beste venn, og benyttet låter til å lufte pedofilianklager mot sin tidligere nære samarbeidspartner AMG. «Emotions I can't show 'em, I'm just keepin it in.» Det eneste som er igjen er eskapisme, men for en bransjeveteran som har sett det Quik har sett fremstår ikke nødvendigvis musikken som noen mer konstruktiv fluktrute enn rusen. Men det er nå engang disse fluktrutene han står igjen med. 

I guess I'm just a musical addict
I like it when my life is automatic
I'm summonin magic, I gotta avoid it when it's tragic