Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Quislings hjerne

FORSKER OG FORFATTER May B. Lund bruker sterke ord i en omtale av meg i Dagbladet 19.1. Det kan vel være at en skarve humanist ikke får medisinsk termer eller tilstander riktig på plass, og at en fagperson vil finne unøyaktigheter i det jeg har skrevet om professor Monrad-Krohn og hans kollegers nevrologiske undersøkelse av Quislings hjerne under lagmannsrettssaken i august-september 1945. Men de slutninger Lund trekker med hensyn til vitenskapelige redelighet, forskningsetikk m.m, må jeg tilbakevise, for her er hun på feil spor.

«Hvorfor gjentar han (Dahl) påstanden om at Quisling ble utsatt for eksperimentglade leger og feilbehandlet i en slik grad at han ble for syk og svekket til å kunne forsvare seg? Dahl vet at disse påstandene er feil», skriver hun. Svar: jeg gjentar dem, skjønt ikke i disse ord, fordi jeg vet at de i hovedsak er riktige. Quisling ble feilbehandlet, i den forstand at han ikke fikk den reglementerte hvile etter encefalografien, men ble tvunget til å gå to etasjer i trapper etterpå og derfor fikk sterke hodesmerter. Dette har alle leger som har deltatt i denne debatten, hittil vært enige i. Og at han måtte avbryte sin forsvarstale på grunn av disse skader (sammen med nerveskadene som følge av sultekost i fengslet), er også helt på det rene.

Lund følger videre professor Skalpes aggressive angrep på meg i siste nr. av Tidsskrift for den norske lægeforening og mener at jeg burde ha endret min beskrivelse av undersøkelsene i den nye utgaven av Quisling-biografien, siden Skalpe allerede i 1992 mente å kunne påvise unøyaktigheter. Men Skalpe var ikke eneste deltaker i debatten den gang. Det var flere andre meninger om saken, også fra medisinsk hold. Jeg lot derfor min beskrivelse fra 1992 i hovedsak stå i 2004-utgaven.

Men både i 1992- og 2004-utgaven legger jeg til grunn det professor Monrad-Krohn selv fortalte retten i 1945, og som er publisert i prosessreferatet s. 244f. Jeg har gjengitt hans beskrivelse så godt jeg kan, men jeg har oppdramatisert den noe, fordi professor Monrad-Krohns ord den gang var egnet til å villede retten ved at han bagatelliserte det inntrufne. Lagmannen forsto ikke hvor svekket tiltalte ble av den encefalografiske undersøkelsen. Pressen brydde seg heller ikke ved det faktum av Quisling var så dårlig at han talte i villelse og måtte avbryte sin framføring.

Når både Skalpe og nå Lund finner min beskrivelse av luftencefalografiens så fullstendig hinsides at pasienten ikke ville ha overlevd (Skalpe) eller at den var «en medisinsk umulighet» (Lund), så er de linjene som står om dette utelukkende en utdyping av Monrad-Krohns kortfattede beskrivelse i rettsreferatet: «Luftinnblåsning i hjernens hulrom med etterfølgende røntgenfotografering». Jeg har bare tilføyd hvordan luften ble innblåst, samt gjort oppmerksom på at det hele ble foretatt uten bedøvelse. Det siste forstår jeg nå er unødvendig å si, fordi bedøvelse aldri brukes i slike tilfeller. Ellers er jeg ute av stand til å se noen forskjell mellom min beskrivelse og professor Skalpes.

Med hensyn til den angiografiske undersøkelsen, på den annen side, har jeg kanskje overdrevet betydningen av mengden innsprøytet kontrastveske. Men belastende må undersøkelsen i alle fall ha vært, for Monrad-Krohn fortalte retten i 1945 at man nøyde seg med å undersøke Quislings høyre hjernehalvdel med denne metode, «for ikke å gi pasienten altfor stor påkjenning, og derved muligens volde ytterligere forsinkelse i rettsforhørene». Det er en sterk uttalelse fra denne ordknappe mann. Professor Skalpe legger vekt på at årsaken til at man avsto å undersøke venstre halvdel var at man intet hadde funnet for høyre halvdels vedkommende, og at inngrepet derfor ikke var nødvendig. Ja, Monrad-Krohn sa det samme i retten, men han underordnet helt klart dette argumentet hensynet til pasienten. Skalpe synes ikke å være oppmerksom på det materialet som er trykt i rettsreferatet.

SOM HISTORIKER må man følge samtidens kilder, før man lytter til en ettertidig ekspert som åpenbart er ute etter å unnskylde sine kollegers handlemåte den gang. Monrad-Krohns undersøkelse var saklig sett unødvendig, irregulær både i forhold til straffeprosessloven og til Rikshospitalets rutiner, og den innebar en sterk belastning for tiltalte. Slik må historikeren slutte, ut fra sitt fags etikk og teknikk.