Quo vadis, Viggo J.?

Viggo Johansen, den nye Dagsrevy-sjefen, har tenkt høyt om Dagsrevyens rolle i framtida. På godt og vondt demonstrerer han en forbausende ydmykhet i spørsmålet om NRK og fjernsynsmediets rammebetingelser.

For kanskje er TV-mediet, rent indreorganisk, mer for mage og hjerte enn for hjerne, tenker han, og understreker behovet for nærhet og identifikasjon i fjernsynsnyheter. Men hva betyr det? Skal utdypning og utenriks nå byttes ut med krim og kos? Eller hører vi bare bølgeskvulpene fra en storm i nyhetsavdelingens vannglass?

  • For å ta det opplagte først: Alt var slett ikke bedre før. For dem som tror det, burde NRK sende et utvalg ti år gamle Dagsrevyer som ønskerepriser på NRK2. Selv om mange mener avis er et bedre medium enn fjernsyn, følger det ikke automatisk at høytlesning av avisstoff er bedre fjernsyn enn TV på skjermmediets egne premisser.
  • Men så følger det mindre opplagte. Som nasjon, og som tv-seere, er vi alle best tjent med at NRK og TV2 har distinkt forskjellige profiler. Og i spennet fra BBC til NBC finnes det mange måter å lage bra fjernsyn på. Men NRK sitter i et uløselig dilemma. For å forsvare at de har en annen type finansiering enn TV2, føler de seg tvunget til å gjøre seg stadig likere nettopp TV2. Bare høye seertall sikrer lisensavgiften, lyder argumentasjonen. Problemet er at lykkes NRK i å bli like kommersielt bevisste som TV2, sparker de også beina under lisensfinansieringen. For hvorfor betale lisens for noe man kan få gratis?
  • Utenriks ønsker Viggo Johansen å vektlegge på andre sendeflater, slike for spesielt interesserte. Det kan være fristende å takke ja, men gettoifisering har sin pris. Stoff får sjelden høyere prioritering eller mer ressurser av å bli loset inn i skjermede soner. Først får man økt sendetid og økt selvråderett, men i neste omgang kommer mindre penger å fylle den samme plassen for. For seertallene har jo sunket. Den samme marginalisering nytenkerne i NRK frykter for kanalen selv, anbefaler de gjerne for sine mer krevende avdelinger.
  • Før snakket tv-kritikerne mest om tv-mediets begrensninger. I dag hører man nesten like ofte fra fjernsynsansatte at «Det er bare TV». Slikt lukter ubehagelig av selvforakt. Den store utfordringen er fortsatt å gjøre det viktige interessant, ikke å få det interessante til å virke viktig.