Rå besettelser

Torgrim Eggen har det med å treffe sine lesere midt i et eller annet. Både «Gjeld» (1992), «Hilal» (1995) og nå «Pynt» har tidsriktige temaer.

Aldri har nordmenn vært mer opptatt av design og interiør enn nå. Det gjør at hovedpersonen i «Pynt» lever godt som interiørarkitekt - en stund.

Sigbjørn er en vellykket «designmann» med et vellykket liv. Leserne blir kjent med ham og samboeren idet de flytter inn i ny leilighet. De gasser seg i rå design og gjennomførte løsninger, mens de sjokkert hører sin nye nabo spille Whitney Houston. For Sigbjørn er det langt mellom «riktig» og «galt». «En hang til kitsch røper altfor ofte at vedkommende ikke har noen egentlig smak. I hvert fall ikke en smak som lar seg dyrke med noen heldig konsekvens.» Sigbjørn holder seg på den «riktige» siden. Han kjører Audi S3, har en modell av Mies van der Rohes Barcelona-stol og et stort bilde av Olav Christopher Jenssen, bare for å nevne noe.

Suggererende

Eggen lar boka flomme over av mer eller mindre kjente designnavn. Og han gjør det på en elegant måte. Her er det ingen pekefinger, bare en syltynn tråd av ironi følger handlingen på en behagelig måte. Saklige utlegninger om designere og nøye utarbeidede interiørideologier tangerer ujålete, men lekre elskovsskildringer. Her er Eggen rå.

Det samme gjelder dialogene som renner fra side til side. Språket og handlingsutviklingen i boka får en suggererende effekt. Leseren drives videre etter hvert som Sigbjørns besettelser utvikler seg.

American Psycho

At besettelsene utarter, får særlig en av hans klienter, eieren av en Arne Korsmo-villa, merke. Sigbjørn har fått frie tøyler med innredningen. Noe som medfører utradisjonelle, ja, faktisk bestialske løsninger. Det går akkurat så langt som det ikke kan gå. Men også her klarer Eggen å hale det hele i land på en måte som kan aksepteres av neserynkende og skeptiske lesere.

Assosiasjoner til Brett Easton Ellis' «American Psycho» er nærliggende, men «Pynt» er heldigvis en light-versjon. Eggen har fullført en befriende, vill roman. Fri for påtrengende moral og tyngende dypsindigheter. Likevel treffer historien på en måte som får leserne både til å rødme beskjemmet og grøsse på ryggen. Samtidig er sympatien for en stadig galere Sigbjørn hele tida nærværende.