Rå Dylan i skarpt motlys

Sterk Dylan-konsert, men hvorfor må Bob spille sologitar selv?

Bob Dylan startet konserten i går med en blues-låt, mot slutten spilte han Buddy Hollys «Not Fade Away» og han gjorde noen beinbevegelser mens han spilte som minnet om tidlige Elvis-positurer. Bob Dylan midt i tradisjonen; bluesmann, rocker og sin egen herre på scenen.

Konserten i Spektrum i går varte i rundt to timer (19 låter i alt) og ble opplevd som en musikalsk berg- og dalbane. I det ene øyeblikket fikk du servert de mest rå og upolerte rock-arrangementer du har hørt Dylan framføre, i det neste skiftet stemningen til det rendyrket poetiske, med klimaks i avslutningen med «Blowin' In The Wind».

Merkelig sologitar

Var det en god eller dårlig konsert? La meg si det slik: Dylans show på Norwegian Wood for to år siden var betydelig mer musikalsk helstøpt og gjennomført. Gårsdagens framføring virket mer famlende og improvisert. I en del av låtene insisterte Dylan på å spille sologitar selv - med mildt sagt variabelt resultat. Kanskje lå det et slags less-is-more-budskap i spillet hans, en slags understrekning av at rock skal være enkelt?

I så fall var det mislykket og lød i partier mer som et slags atonalt eksperiment. Men nok om det. Dylan selv sang med trøkk og var mer enn noensinne opptatt av å gamble med timingen på tekstene, som en slags kråkehes utgave av Frank Sinatra. Det er alltid spennende å høre hvor han lander.

Hit-parade

Publikum mottok paraden av kjente låter med stor jubel og storming av scenen; «It's All Right Ma, I'm Only Bleeding», «Love Minus Zero/No Limit», «Tangled Up In Blue», «It's All Over Now, Baby Blue», «Country Pie», «Leopard Skin Pillbox Hat», «Like A Rolling Stone», «Don't Think Twice, It's All Right», «She Belongs To Me» og «Rainy Day Woman 12 & 35».

Mest svingte det når Dylan og hans band (to gitarer, bass og trommer) satte inn fullt trøkk, for eksempel i «All Along The Watchtower», der han tok opp konkurransen med Jimi Hendrix snarere enn å sitere sin egen akustiske plateversjon. I flere låter, både myke og harde, ble steelgitar brukt med herlig effekt.

Evig ung?

Aller sterkest inntrykk gjorde de tre låtene han spilte fra sin nyeste CD, «Time Out of Mind» (1997). Sangene «Cold Irons Bound», «Love Sick» og «Standing At The Gate» ble framført som gripende sjeledramaer, i knallsterke, råskårne og raffinerte arrangementer. Når Dylan synger slik, blir Oslo Spektrum forvandlet til et intimt klubblokale.

Forholdet mellom forandring og evighet, både i konkret og religiøs forstand, er noe av et tema i Bob Dylans sanger, noe som ble understreket i spennet mellom 60-talls hymnen «The Times They Are A-Changin'» og den salmeliknende «Forever Young» mot slutten av konserten. Alt har sin tid, også den snart 59 år gamle Dylan, som slett ikke behøver å turnere for å overleve. Men han viste en varme i går som røper hvorfor han gjør det likevel: Han trives rett og slett med å møte publikum ansikt til ansikt. Iveren skaper forsoning, også i mislykte gitarsolo-partier.

Delikate lysskiftinger var noe av det eneste som lagde liv på scenen mens Bob Dylan spilte. Jeg kommer til å huske ham best i lilla motlys, med ansiktet i mørke og håret som i grå stråleglans rundt hodet. Som om han sto badet i lyset fra en uvirkelig sterk solnedgang.

fredrik.wandrup@dagbladet.no

FOTOTRØBBEL: Bob Dylan er en av de få artistene som nedlegger fullt fotoforbud under sine konserter, men med noe oppfinnsomhet lyktes det Dagbladets fotograf å formidle dette inntrykket fra gårsdagens konsert.