For her er jentene like svære og ufine i kjeften når de venninne-snakker om sex og sexopplevelser som gutta. På hjemmebane ble «Kids» sikkert oppfattet som et slag i fleisen. Hva den kanskje var ment som. Og filmens kunstneriske kvaliteter er utvilsomme. Larry Clark (53) har tidligere skildret ungdom på siden av samfunnet i oppsiktsvekkende fotobøker som «Tulsa» (1963) og «Teenage Lust» (1981). Noen av ungdommene i debutfilmen «Kids» har tilknytning til et skateboardmiljø.

Subkultur

De utgjør, som ungdomsgrupperinger flest, en egen subkultur. Deres vagt tegnede sosiale bakgrunn er arbeider-og middelklasse. Stedet er New York City, men storbyen som sådan spiller ingen rolle her. Med mye håndholdt kamera følger Clark en gruppe tenåringers tilværelse gjennom et døgn. De er småkriminelle, de bruker dop og, ja tenk, de har sex. Ubeskyttet sådan. Men 17-åringen Telly vet råd: Han ligger bare med jomfruer, for de er «rene» og smittefrie. Kompisen Caspar har ikke samme draget på jentene, og da han endelig «scorer» via en voldtekt mot den neddopede Jennie, er tragedien og ironien dobbel: Jennie er hiv-positiv etter sitt livs eneste samleie, med den seksuelle slåmaskinen Telly, som følgelig er (den uvitende) smittekilden. Regissør Clark legger ikke papp imellom når han serverer denne historien, etter manus av 20-årige Harmony Korine, og legger seg følgelig åpen for anklage om spekulasjon og «kikking».