Rå og lettvint

Spansk råhet og feminisme som dessverre lett preller av.

«Er det noen mening i å ha et alvorlig parforhold? Har vi kanskje noen fremtid, vil vi kunne kjøpe oss hus en dag, vil vi kunne forsørge barna våre? Vi kan jo nesten ikke forsørge oss selv, skjønt vi som små fikk høre hvor gløgge vi var, at vi hadde livet foran oss, at vi burde anstrenge oss og studere. Og vi fikk de beste karakterene, og vi kan sitere Heidegger og Foucault, og til hvilken nytte. Vi har ingenting å skape. Vi kan bare håpe og fortsette å drikke oss fulle og dope oss og knulle en gang iblant.» Denne refleksjonen gjør Cristina seg etter en mislykket trekant i narkorus. Cristina er den yngste av de tre søstrene vi blir kjent med i debutromanen til spanske Lucma Etxebarrma.

Cristina, Rosa og Ana er alle intelligente jenter. To av dem har universitetsutdannelse, den tredje har hus, mann med penger og barn. Alt skulle altså være i skjønneste orden. Det er det ikke.

Familieoppløsning

Faren forlot hjemmet og moren mens jentene var små. Selvsagt har dette gjort inntrykk på alle tre. Spørsmålene de tumler med er forutsigbare: Hva skjedde? Hvor gikk det galt? Hvem har skylda for alt? Søstrene har tre forskjellige overlevelsesstrategier, men ingen av dem er lykkelige. Etxebarrma skildrer incest, voldtekt, rus, misbruk, frivillig sex, erotikk og ekteskap. Romanen kan på mange måter leses som et desperat forsøk på å vekke noen reaksjoner - eller snarere - vekke noen «bevisstløse» kvinner.

Kanskje er noe av grunnen til at dette ikke lykkes, store kulturforskjeller. Antakelig er feminisme i Norge på et helt annet stadium enn hos katolske kvinner i Spania. Likevel er nok hovedgrunnen til at denne boka ikke ryster, den overdosen leseren får av rå, og til tider lite troverdige skildringer. Det blir rett og slett for mye.

Søstrene blir stereotyper uten nødvendige nyanser. En underliggende sårhet og jakt på egen identitet forsvinner i overflatisk pjatt. Leserens mulighet for sympati og identifisering svekkes av mangelen på pusterom. Hvor ille kan det egentlig bli?

Mangelsykdom

Erfaringen de tre søstrene har gjort seg er enkel og kjent, men selvsagt smertelig: «Kjærligheten sønderknuser.» Kjærligheten er nettopp den mangelsykdommen alle tre lider av.

Når ettertanken og innsikten i eget liv nærmer seg mot slutten av romanen, er det vanskelig å ikke trekke litt på smilebåndet. Livet var kanskje ikke så ille likevel?