Rå raushet

Neil Young buldrer, skramler og smiler seg gjennom et inspirert publikumsfrieri.

KONSERT: Oslo har den siste uka vært velsignet med besøk av to lysende begavelser med et intenst forhold til vibbarmen på gitaren sin.

Mens den for Kevin Shields i My Bloody Valentine (spilte på Øyafestivalen fredag) er en slags tryllestav, er den for Neil Young nesten en forlengelse av kroppen, den siste transportetappen for en musikk som instinktivt oppstår dypt inni der et sted, musikk som velter opp, fram og ut, som gynges og vris og pulserer gjennom bein og armer til den manifesterer seg som et dypt drønn av feedback og overtoner.

Perfekt lyd

De seks første låtene i går kveld var sånn - elektrisk Neil på sitt mest, vel, elektriske. Rå, publikumsvennlig raushet med perfekt lyd fra første feedbackskrall.

Uten Crazy Horse, men med topp alternativ lagoppstilling med Chad Cromwell, Rick Rosas og Ben Keith, tok Young en tur 16-17 år tilbake i tid, til den massivt overstyrte tida rundt «Ragged Glory» og liveplata «Weld».

Sekser-sekvens

«Love And Only Love» fra nettopp «Ragged Glory», «Hey Hey My My», en fjetrende «Everybody Knows This Is Nowhere», ti minutter med «Cortez The Killer» og en tjukk, saftig «Cinnamon Girl» var en sekvens til terningkast seks (selv om «Spirit Road» var en ørliten momentumdreper før «Cortez»), og en demonstrasjon av hvordan en aldrende mester fortsatt eksellerer i sitt egenoppfunnede fag.

Den akustiske sekvensen er tilsvarende lun og luntende, litt skeivere, litt mer skramlete, men flott uansett, der «Helpless», «Needle and the Damage Done», «Unknown Legend» og eviggrønne «Harvest»-spor som «Heart Of Gold» og «Old Man» følger opp den elektriske frierferden.

I HØYESTE GRAD ELEKTRISK: Neil Young bråkte som bare han kan i Oslo Spektrum i går. Fansen gikk ikke tomhendte hjem. Foto: NINA HANSEN
I HØYESTE GRAD ELEKTRISK: Neil Young bråkte som bare han kan i Oslo Spektrum i går. Fansen gikk ikke tomhendte hjem. Foto: NINA HANSEN Vis mer

Fandenivoldsk

Bare langt framskredne Young-fans med sans for det obskure og det kultdyrkede går skuffet hjem, kan hende litt oppglødd over en frodig «Get Back To The Country», men like gjerne irritert for at «Powderfinger» og «Keep On Rockin’ In The Free World», ihjelspilte som de er, likevel spilles med fandenivoldsk inspirasjon og glød.

Hvorvidt det er et antiklimaks eller ikke at eneste ekstranummer er en relativt bokstavtro versjon av Beatles’ «A Day In The Life» - Young-kjennere vet at den var med i originalversjon i «Live Rust»-filmen fra 1979 - er ennå ikke avklart i skrivende stund. Det hadde nok vært herligere om han hadde spilt «Down By The River» eller noe sånt i stedet. Men etter 17 låter, hvorav bare tre (to av dem helt ferske, faktisk) er nyere enn 15 år gamle, kan han i grunnen tillate seg hva som helst.

Rå raushet