Rå realisme

Ukrainsk kunst var lenge et ukjent kapittel, som inngikk i den konforme kunsthistorien fra Sovjetunionen. Den nye utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter bestrebet seg på å korrigere dette bildet, men i gammel sovjetisk ånd har noen av Kievs kunstbyråkrater torpedert slagkraften i det avtalte prosjektet.

Av uransakelige grunner er avdelingen med den historiske avantgardekunsten holdt tilbake i Kiev, og her var det snakk om noen av modernismens fremste eksponenter. Kasimir Malevitsj, med legendestatus for sitt modernistiske ikon, «Svart kvadrat på hvit bunn», kom fra Ukraina. Det samme gjelder metafysikeren Malevitsjs materialistiske motpol, Alexander Rodsjenko, en kvinnelig ener som Alexandra Exter og den Chagall-beslektete Khvostenko-Khvostov med sine spennende scenografiske skisser.

Destruktiv utopi

Ved deres fravær faller en hel vegg ut av utstillingskonseptet, og karakteren av den ukrainske samtidskunsten blir mindre tydelig uten denne kunsthistoriske referansen. Malevitsj og Co. formulerte jo sine tidlige kunstneriske visjoner med en utopisk framskrittstro, mens den siste rest av slike illusjoner falt sammen med katastrofen i Tsjernobyl for 14 år siden. Derfor skrev kurator og utstiller Valentin Rajevski i et manifest fra i fjor: «Bort med alle destruktive utopier, og fremad for et sunt opplysningshat.»

Idyllisk nips

Rajevski opererer med mer enn slående verbal retorikk, noe som klart framgår av hans to installasjoner med den megetsigende tittelen «Preventive mål».

Den ene er en ansamling av Stalin-tidas idylliske nips og postkort med eksemplarisk smilende Sovjet-helter, som står i krass kontrast til autentiske eksempler på ulovlig undergrunnskunst i form av avanserte musikalske partiturer og forsiktig abstraksjon. Den kritiske konteksten i 44-årige Rajevskis kunst viser tydelig til 50-tallets skjulte motsetninger, men synet på samtida næres også av hans krasse blikk på den tidlige avantgardens kunstneriske romantikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mot Malevitsj

Det siste gjelder også Olha Melentiys installasjon «Malevitsj-AERO», hvor fem dekorativt kledde utstillingsdokker står oppstilt og utstyrt med gassmasker, sovjetrøde sigder og bærplukkere. Dette er post-tsjernobyl kunst, men den spiller også historisk opp mot Malevitsjs malerier av bønder fra slutten av 20-åra.

I modernistens ansiktsløse figurer lå det en dobbeltkode, som henviste til Stalins samtidige tvangskollektivisering av jordbruket da jordeiende bønder - de såkalte kulakkene - skulle «utryddes som klasse».

Sterke bilder

Gruvearbeiderne ble ofte framstilt som proletære helter og maskuline modeller i film og foto fra Sovjet-tida, men det er mer enn denne idealiserte typetegningen som dekonstrueres i Arsen Savadovs sterke kamerabilder fra dagens Donbass. Det er ikke akkurat atletiske kropper som poserer svarte av kullstøv i alt annet enn delikate dusjrom, hvor gruvas nakne slitere også stripper macho-rollen ved å ikle seg struttende ballettskjørt.

Den kulturelle fernissen blir også nådeløst eliminert når Savadov iscenesetter Minotaurus-sagnet som homoerotisk ritual i et blodig slaktehus.

Her raserer ukraineren både det mannlige matadoridealet og den arkadiske middelhavsmyten vi kjenner fra kvinnejegeren Picassos bilder over samme tema, men Savadov lar samtidig det mytiske stoffet gjenoppstå med en ny aura av rå realisme.