Rå sex uten distanse

Sterk kost, selv for en garva anmelder.

BOK: Ståle Huses debutroman inneholder den råeste - kanskje den frykteligste - sexscenen jeg har lest i norsk litteratur: En 15 siders detaljrik skildring av fire solariumsbrune muskelhomser som voldtar et rosakledt «femiknull». Om Oktober ved dette flytter noen grenser for hva etablerte forlag kan gi ut, tror jeg ikke. Men boka utfordrer i hvert fall den smule bluferdighet som muligens fremdeles finnes i oss etter hvert nokså garva lesere. Likevel er både språk, stil og tematikk på et sånt nivå at den (så vidt det er visse steder) kan forsvare utgivelsen som skjønnlitteratur.

Unge homser

Boka parallellfører tre unge homsers skjebne i hovedstaden. Den fordømt ensomme sosialklienten Atle spiller interiørarkitekt når han blir sjekket opp på byen i rosa klær. Han møter den mer vellykte maskuline Pål, som pumper jern, og sjekker på Geysir. Rikmannssønnen Arne er en mammagutt med psykiske problemer som vel må skyldes legning. «La Zona Rosa» portretterer tre unge menns oppvekst og ensomhet. Den skildrer en rå homsehverdag med mye dop og kynisk sjekking. Huse har brukt et detaljrikt straight, nesten telegrafisk beskrivende språk, som forsterker kulden i miljøet han skildrer. Og om noen skulle sitte med er inntrykk av at unge homser stort sett er opptatt av sex, kropp, merkeklær, muskler, Boy George og Grand Prix, så er det ingenting her som rokker ved de fordommene.

Tvetydig

Tvert om - boka forsterker dem. Ja, de tre ensomme gutta beskrives så til de grader overflatiske og utseendemessig opphengt at det nesten er vanskelig å få sympati for dem. Akkurat det tror jeg ikke forfatteren helt har planlagt. En svakhet med boka er nettopp en manglende distanse til den råheten og overflatiskheten han beskriver - dypdykkene i merkeklær og kroppsmuskler er nokså tvetydige. Det samme gjelder til dels sexscenene. Detaljrikdommen kan være en bevisst måte å skildre en råhet på, men bikker av og til over i skildring av sex for sexens egen skyld. Visse steder hadde det muligens vært lurt å dempe de sterkeste scenene, slik at vi fikk et visst inntrykk av personene bak. Likevel: Ingen kan beskylde Huse for å ha skrevet en likegyldig, skoleflink debutroman. «La Zona Rosa» gjør inntrykk, På så mange vis.