Rå vare

Vurdering.

CD: Supersilent byr alltid på store utfordringer. Ikke nødvendigvis i hvordan de er å lytte til – de blir i grunnen, relativt sett, mer og mer tilgjengelige jo nærmere de kommer titallet i sitt numeriske albumtittelsystem – men mer i form av hvordan man skal beskrive deres musikk uten å snuble i upresise, for ikke å si irrelevante sjangerplasseringer, eller måtte ty til fantasiløse landskaps- eller reiseklisjeer.

Forenklet oppsummert, har Supersilent ved ti års alder aldri vært mer åpne og inviterende. «8» er mer håndgripelig enn man kanskje skulle tro for improvisatorisk musikk hvis ytterpunkter er buldrende støy og nesten dødsens stillhet.

«8.5» er et langt og innholdsrikt tyngdepunkt midt i albumet som åpner med fremmedgjort robotvokal og hakkete, forvirret rytmikk, men som gradvis – over et spenn på drøyt 10 minutter – via korale effekter, putrende perkusjon, eskalerende postrockriff og brummende noise sklir over i en slags stilren og melodisk ECM-estetikk med mellotron og nydelig trompet fra Arve Henriksen, før det hele putrer av gårde igjen med Jarle Vespestad i lekent trommemodus. Det krever tålmodighet, men dette er Supersilent i musikalsk overskuddsmodus.

Men Supersilent fordrer fortsatt en grad av interaktivitet fra lytteren – de bidrar med lyder, melodilinjer, rytmikk og en omfattende palett av musikalske sinnsstemninger, til og med noe vokal, men du må definere rammene for din egen lytteropplevelse, enten du vil kontemplere med høretelefoner eller bare lydlegge en biltur.

DVD-forgjengeren «7», filmet av Kim Hiorthøy, bød på et visuelt bilde av Supersilents, og var vel det nærmeste de selv har kommet å ramme inn sin musikk. «8» oppleves slik sett som et nytt gløtt under sløret, men fortsatt med den kompromissløs stoltheten over sitt unike sound og musikerfellesskap intakt.