Råbarka pusekatter

Norsk dokumentarfilm om ungdomsskolejenters dagligliv.

FILM: «Hun får ikke knulla, lissom, så hun hopper på meg,» sier en av jentene i traileren, der det aldri framgår at hun snakker om katten sin. «Den der fitta di, jeg skjærer\'n i stykker,» sier en annen jente, og her er det ikke snakk om katter. Welcome to Ruseløkka skole, Oslo Vest.

Men her er det filmen som skal vurderes, ikke den svært tabloidiserte traileren. Hanne Myren og fotograf Odd Reinhardt Nicolaysen har fulgt en jentegjeng gjennom niende og tiende klasse på Ruseløkka. De har over 250 timer med opptak som er redigert ned til 75 minutter.

Vestkantjente

«Jenter» har gjort noe av det samme med vestkantjentene som Margreth Olins «Ungdommens råskap» (2004) gjorde med østkantgutta på Hauketo skole.

Olins film var en såkalt «dogumentar» i strengt samsvar med Lars von Triers dogmeregler. Det er ikke Hanne Myrens film; her er likevel mye røff klipping og håndholdt kamera, men her introduseres jentene med supertekster. Selv om jentene tilhører en mer ensartet gruppe rent demografisk enn Olins multikulturelle skoleelever, er det lett å holde dem fra hverandre.

Etisk utfordring

Jeg liker ikke Myrens film like godt som Olins, og jeg vet ikke helt hvorfor.

Det er ikke uproblematisk å være flue på veggen hos 15-16-åringer. Det innebærer store etiske utfordringer for en filmskaper å forholde seg til mindreårige, som kanskje ikke klarer å stå inne for sine holdninger, uttrykk og aggresjonsnivå når det er gått et par år. Ungene er i en sårbar fase i ungdomsskoletida, og alle har ikke fått finjustert kontrollen over sin væremåte, for å si det sånn.

Er det riktig å eksponere de medvirkende slik uten filter, eller burde skole og foreldre vært tatt med råd? I noen av scenene opptrer det ungdom med sladdede eller pixlede ansikter, så det tyder på at de selv er spurt om sin egen medvirkning. Jeg går ut fra at filmmakeren har hatt en grundig etisk gjennomgang med seg selv og sitt team før resultatet nå en klart for publikum.

Jentene på Ruseløkka er så råbarka i kjeften, at det nesten er deilig når de snakker «engelsk», og det gjør de jo uavlatelig på de kanter. «I had a fucked up day today» og «Jeg bare what lissom!», hører til lingoen.

Sårbare kosebamser

De hyler og klynker som små hundevalper, tegner på hendene til hverandre, bytter tyggegummi, susser og klemmer og framstår som sårbare kosebamser, til tross for at de røyker som bryggesjauere og deler ut karakteristikker som «sossevrak» og «sååå østkant» i hytt og vær.

Det disse jentene egentlig driver med er å orientere seg og posisjonere seg i venneflokken. Lille speil på veggen der, hvem har makta i gjengen her?

«Jeg hater å være jente,» sier en av dem, og det kan man på sett og vis forstå. Jenter mobber ikke med knyttnever, men himling med øynene, taushet og ekskludering er en mer subtil og vel så brutal hersketeknikk.

Jeg skjønner ikke helt hva Hanne Myren egentlig har villet med denne filmen, annet enn å vise dette fram: Se her, jentene er like fæle som gutta.

For det klarer hun, helt uten den sensasjonsskapende traileren. Men hva så?