Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Råbarka skurkeroman

«Siste tog øst» er tredje kapittel i sagaen om Martin Lorentzen, en mann som lever livet på vertikalplanet. Han tar fortsatt det han får, og det han ikke får, det tar han.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Martin Lorentzen har sonet en bøs dom og slipper ut fra Ullersmo. Etter et par korte og kaotiske stint som lovlydig lønnsmottaker i bygg & pizza barker det utfor.

Tandberg tar sats i kjent terreng: forbryteren som vil gå streit, men som hiver seg hodestups ut i kriminelle aktiviteter igjen, både fordi det er enklere enn å knokle sammen kroner til livets opphold på ærlig vis, og fordi denne tilværelsen kjennes tryggere fordi den er kjent.

Martin flytter inn hos Michelle, som har tysta om balkandop, men har unnlatt å møte i retten. Nå er både langer og snut ute etter henne, og Michelle og Martin rekker ikke å stikke av før hevnen sparker inn døra og står iskaldt planta i kjøkkenet. Michelle blir voldtatt, og Martin blir grisebanka.

Uten å gå i detalj er scenen som utspiller seg der, noe av det jævligste jeg kan huske å ha lest.

Partiet gjør inntrykk fordi det er skildret med nøktern saklighet uten trang til utpensling eller overdrivelse.

Paradesprint

Michelle blir ødelagt, men Martin overlever og trenger fortsatt penger. Han hooker opp med Strilen, håndlanger til Rolfsen som driver stort innen smuglersprit.

Tandberg øker tempoet kraftig, og herfra og ut er romanen en paradesprint av norsk forbryterlitteratur. Tandberg skriver så det griner i rett nedadstigende linje fra Omre og Rogstad.

Men dette er motorheadvarianten, speeda som ville helvete og heldigvis totalt renska for naivitet og utroverdig sympatiske trekk.

Jeg vil tippe at den verdenen Tandberg skriver om, befinner seg temmelig langt vekk fra den en gjennomsnittlig norsk bokleser på frifot har kjent på kroppen.

Han skriver i tette vendinger om et samfunn som er gjennomkorrupt og ultravoldelig, befolket av avstumpede og uforutsigelige mennesker som har lagt skruplene på hylla for godt - riktignok for å kunne overleve, men uten at det gjør dem mer likandes.

Emosjonell pønsj

Med korthogde setninger dissekerer Tandberg kort og godt det kriminelle sinns anatomi og kriminalitetens eget kapitalistiske system. Og gjennom understatements levendegjør han ubehagelige holdninger som framstår som desto mer troverdige.

Etter et mislykket forsøk på å skremme til seg penger de er blitt bøffa for, et forsøk som ender opp med særdeles brutal blodsutgytelse, utveksles følgende replikker mellom de medsammensvorne:

«- Faen at han ikke hadde spenna.

- Ja, det var litt fuck.»

Joseph Conrad definerte langt på vei samfunnet som en kriminell sammensvergelse, og John Cawelti skrev at bare ved å klippe av alle følelsesmessige og moralske bånd kan man overleve i et forrædersk samfunn. Bare en forfatter med solid talent er i stand til å gjøre ære på begge overstående sitater på en så overlegent troverdig måte som Frank Tandberg gjør i «Siste tog øst» - som på tross av et par løse tråder er den ene av høstens to norske romaner som har nok egensindig litterær overbevisningsevne og emosjonell pønsj til å vekke, i hvert fall meg, fra kosekulturdvalen.

Hele Norges coronakart