Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Raddis-individualismen

HVIS MAN

kan lære noe av Arbeiderpartiets historie må det være at partiet alltid har stått for individualisme og personlig frihet, skriver partisekretær i Arbeiderpartiet Martin Kolberg i Dagbladet 25. oktober. Der siterer han også venstreideologene Magnus Marsdal og Bendik Wolds sosialistiske manifest «Tredje venstre», som argumenterer (interessant) for at venstresiden må bli individualistisk. Arbeiderpartiets politiske historie handler ikke om annet, hevder Kolberg.

Hallo, Martin Kolberg, hvorfor bruker du det borgerlige begrepet personlig frigjøring når du mener klassekamp? Skammer du deg over ditt eget partis retorikk? Synes du det er umoderne å kalle en spade for en spade? Rett nok snakker ikke venstreideologene Marsdal og Wold om tradisjonell liberalistisk vær-deg-selv-nok-individualisme der enhver tilfredsstiller sine lyster og gir faen i andre. Men er ikke kategorier som individualisme, enkeltmenneskets triumf og personlig frigjøring Høyresidens begreper. Høyresiden har det opplyste individ som grunnleggende politisk-filosofisk forutsetning for sin demokratiske forfatning. Konservative har alltid ment at borgere må [være i stand til å] handle ut fra sine opplyste egeninteresser. Det er rasjonell og begripelig politisk filosofi for folk som vet at de kan fikse tingene sine best selv, uten innblanding fra stat og kommune.

FOR ARBEIDERPARTIET

, derimot, har «borgeren» historisk sett vært en arbeider, en person med begrensede individuelle ressurser. Men nettopp derfor har arbeideren og Arbeiderpartiet (i hvert fall historisk) vært bevisst på at hun eller han lever i et fellesskap med andre mennesker, og at en vesentlig del av livets mening består i å inngå i et forpliktende organisatorisk og solidarisk forhold til «de andre» (les: klassen).

Jeg skal ikke generalisere, men for meg fremkaller begreper som individuell og individualistisk assosiasjoner om et ressurssterkt, autonomt og uavhengig individ, mens begreper som arbeider og arbeiderklasse fremkaller assosiasjoner om ressurssvake og uautonome mennesker som står i et skjebnefelleskap. Arbeideren har, på grunn av sin skjebne som ytrestyrt og uautonom lavtlønnet, alltid måtte ha en politisk bevissthet om sitt eget og sin klasses ve og vel, hvilket også er et grunnleggende fornuftsprisipp for både arbeideren selv, og for hennes klassefellesskap. Fordi det er livs(stils)farlig å være individualist og stå alene når man når som helst kan erstattes med hvem som helst og hvor som helst. For arbeidsfolk vil det derfor være tryggest er å handle kollektivt. Og har arbeideren i tillegg til å være arbeider også et sosialdemokratisk sinnelag, vil hun følgelig ikke akseptere at markedet har større innflytelse over livet enn politikken.

KJÆRE MARTIN KOLBERG

, dette er grunnen til at jeg ikke tror du tenkte særlig dypt da du skrev artikkelen din. Som politisk ringrev i Arbeiderbevegelsens parti vet du bedre enn de fleste at når konservative politikere snakker om [det klasseløse] enkeltmennesket som grunnlag for samfunnet og utgangspunkt for politiske forandringer i individualistisk retning, så har du og partiet ditt heller brukt statsapparatet til sosialdemokratisk ingeniørkunst for at fellesskapet skal få det bedre. Mens Høyre har snakket om (det klasseløse) individets ansvar for å seg selv og omgivelsene, så har du og partiet ditt programfestet nye kollektive fellesskapsløsninger.

Gjennom kollektiv, politisk mobilisering, vilje til makt og felleskapsorientert politikk har du og Arbeiderpartiet sørget for at det (fremdeles) er typisk norsk å bli født i statsdrevne sykehus, bli tatt hånd om i kommunale daghjem, få barnetrygd, gå på offentlige skoler, motta statlige lån til høyskole- og universitetsstudier, få en trygg stilling i stat og kommune, få statlig attføring eller pensjon og ende våre dager på offentlige sykehjem.

DENNE

kollektivistiske politikken har gjort både Arbeiderpartiet og velferden populære Norge, selv om velgerne fra tid til annen vrir seg i egospasmer, og synes at femti prosent velferdsskatt er en drøy pris å betale - for all velferden. Som partisekretær i Arbeiderpartiet vet du også bedre enn Marsdal og Wold at det er når individualismen blomstrer at partiet kommer i bakevja og fremstår som ukult. Jeg tror at Arbeiderpartiets største problem er at folk vil beholde velferdssamfunnet, men ikke nødvendigvis velferdsstaten (som Arbeiderpartiet stadig forveksler med velferdssamfunnet).

På 60, 70 og 80-tallet var det norske velferdssamfunnet kostbart, men til gjengjeld var ytelsene gode og «gratis». I dag er velferdsstaten ikke bare blitt for kostbar, men ytelsene har på mange områder blitt dårligere, og er i tillegg underkastet høye egenandeler. Mens velferdsstaten tidligere fungerte som en forsikringsordning der alle betalte etter evne, og når uhellet var ute, fikk hjelp, så er i dag «den sosiale kontrakt» for mange blitt en slags permanent forsørgerordning. Velferdsstaten er med andre ord oppdelt i ytere på den ene siden, og nytere på den andre (og kanskje også sytere på den tredje). Uansett: Det som kjennetegner Arbeiderpartiets er ikke individualistiske, men kollektivistiske løsninger. Fortsett med det og ikke flørt med de salongradikale.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media