VESTKANTFIKSERT: Wonderoyen Langeland har gitt vestkantfolket uforholdsmessig stor plass.

Foto: Håkon Eikesdal
VESTKANTFIKSERT: Wonderoyen Langeland har gitt vestkantfolket uforholdsmessig stor plass. Foto: Håkon EikesdalVis mer

Raddisene er så karikerte at de ikke er morsomme

Henrik Langeland overbeviser ikke helt.

||| ANMELDELSE: Hvor var du når Oddvar Brå brakk staven under stafetten i Holmenkollen 1982?

Spørsmålet har blitt en tidsknagg, et symbol på det norskeste norske. Og spørsmålet er etter min mening en genial innfallsvinkel til en roman fra åttitallet.

Raddisene er så karikerte at de ikke er morsomme

Langeland selv var ni år da staven brakk, og har ikke klart å finne ut hvor han selv var. Men for de fire ti-tolvåringene i boka kommer stavbrekket til å bli skjellsettende. Holmenkollgutten Lars Meltzer får ved et lykketreff tak i nederste del av den brukne staven, og vinner den symbolsk nok etter et slagsmål med arbeidergutten Remi Halvorsen fra Oppsal. Her er det duket for arbeiderklassehevn.

Simone Bugge Kristoffersen er på Kreta med raddisfamilien sin. Idet Brå brekker staven kommer hun uforvarende over sin far som kopulerer med hotellvertinnen. Mens indiske Amar Singh står sammen med familien i passkontrollen på Fornebu. Stavbrekket avleder passkontrolløren, og de slipper inn med tvilsomme pass.

Marka og Tveitagjengen
Det er noe skjematisk med opplegget i denne boka, litt à la den danske tv-serien Krøniken. Familien Meltzer tilhører det nærmeste Norge kommer en adel: Advokater og stortingsmenn, fløyelsnickers, skiforeningen Heming, friluftsliv og nøkternhet.

Lars' farfar har hemmelige møter med den gamle motstandsmannen Hauge. De er opptatt av olje, delingen av Barentshavet, renkespill og skjult makt, men blir akterutseilt da de ikke engang får teften av Treholt. Vi aner sønneopprøret til Amar, som forakter sin ydmyke Sporveisarbeiderfar og havner i Tveitagjengen. Mens Simones bror ikke overraskende melder seg inn i FrPU. Raddisfamilien på Huseby er bokas svakeste, og raddisfaren så karikert at han ikke engang er morsom der han tvinger med seg barna for å kaste stein inn i de rikes hager i Holmenkollen. 

Vel langdrygt
«Verdensmestere» er på seks hundre sider, og første bind i det Langeland omtaler som sitt livsverk. Siden veldig mye av boka foregår i skisporet, kan den kanskje sammenliknes med en femmil.

Langeland sparer på kreftene, og det går hundre sider før han kommer inn i rytmen. Da har vi vært gjennom et vel langdrygt middagsselskap hos familien Meltzer med eggedosis, snurrige vendinger, gamasjer og tjenestepike fra nord. Også dette vel karikert.
 
Tittelen gir assosiasjoner til Roy Jacobsens «Seierherrene». Til tross for at i hvert fall baksideteksten antyder en demokratisk fordeling mellom de fire «samfunnslagene», har Wonderboyen Langeland gitt uforholdsmessig mye plass til vestkantfolket. Det betente forholdet mellom Lars og hans skumle kompis Hauk driver denne boka, som vel så mye kan leses som en Lillelordaktig kunstnerroman. I en underholdende fortelling som gir mersmak.

Men om Langeland skal klare å overbevise leserne om at åttitallet var så essensielt som han påstår - ja, da må han øke girene noen hakk.