Radikal islam?

ISLAMDEBATT:For tiden figurerer bekjempelse av radikal islam i Norge høyt på den politiske dagsorden. Det ser ut til at valgår og Hijab-saken har beredd grunnen for en stor debatt som kan være på vei inn på et feilspor. Det er nemlig slik at måten vi debatterer slike utfordringer på har avgjørende betydning for hvor store disse utfordringene i praksis blir. Kort sagt: integreringsdebatten er en vesentlig bestanddel av integreringsprosessen. Det er derfor ikke nødvendigvis konstruktivt å utbasunere at radikale islamistiske grupper skal bekjempes i Norge. Dersom Norge gjør en god jobb med det store flertall av helt vanlige muslimer i Norge, så har vi gjort noe vesentlig i forhold til å sørge for at voldelige strømninger innen islam forblir marginalisert her til lands.

Radikale islamistiske miljøer må følges med på. Men som Utenriksministeren har vært inne på er dette primært en oppgave for Politiets sikkerhetstjeneste. Noe av bakgrunnen for at slike grupper figurerer på PSTs radar finner vi i våre naboland. London har vært et globalt arnested for voldelig islamistisk ideologi. I Sverige er man bekymret for utviklingen på steder som Rosengård. Nederland og Danmark har også hatt befatning med dette, og aksjoner og arrestasjoner har funnet sted. Men dette gir oss ingen grunn til å automatisk forutsette at vi har de samme problemene her. I Danmark hevder radikaliseringseksperter at ordskiftet i danskenes integreringsdebatt har bidratt til å spisse frontene mellom muslimer og ikke-muslimer. Dette er noe norske politikere på stemmejakt bør ta innover seg. Dette handler ikke først og fremst om prosentvise styrkeforhold partiene imellom, men om hva slags samfunn vi vil ha.

Norske medier har også bidratt til endring i norsk integreringsdebatt. NRK har ledet an i å rette fokus på dette som et angivelig stort samfunnsproblem. Så lenge journalistene retter mikrofonen mot politikerne og stiller dem spørsmålet: «må vi bekjempe radikal islam i Norge?», så kan ikke politikerne late som om spørsmålet ikke er stilt. Ikke uventet er nå politikere fra AP i vest til FRP i øst enige om at radikal islamisme i Norge må bekjempes. Det kan virke som om George W. Bushs retorikk, som nå er passé i USA, har fått en oppsving i norsk partipolitisk diskurs. De som ikke er med oss er mot oss. Vi skal bekjempe et diffust begrep og et miljø som få har en klar ide om hvem det er som utgjør i Norge. Det skal dog sies at Thorbjørn Jagland og Kristin Halvorsen har med rette problematisert hvorvidt kampen mot hjemlig radikal islam hører hjemme på toppen av vår politiske dagsorden.

Vi kan ane en utvikling av integreringsdebatten som kan lede til mer konfrontasjon og mistenkeliggjøring av muslimer som gruppe. Det er nok langt flere innvandrere som blir assimilert til «nye nordmenn» enn etniske norske som blir snik-islamisert. Det er viktig at vi forstår radikal Islam, slike strømninger kan skape friksjon i det norske samfunn. Men presspunktene der voldelig Islam er et overveldende samfunnsproblem akkurat nå er nok heller i Asia enn i Norge. Dette fokuset kan snu tilbake til Europa, i så tilfelle vil kompetanse om islam, så vel fredelige som ikke-fredelige strømninger, være nyttig kunnskap.

I et land med ytringsfrihet og religionsfrihet er det rom for fredelige fundamentalistiske strømninger innen alle religioner, også innen islam. Det skal ikke underslås at i de tilfeller radikal islam blir voldelig er det en meget farlig ideologi. Men det er voldselementet som er det viktigste her, ikke religionskomponenten. Historisk sett har rasistisk motivert høyre-ekstrem vold vært et større problem i Norge enn radikal islam. Det må være tilbøyelighet til voldelig og straffbar virksomhet som styrer norske mottiltak mot ulike miljøer. Slike prosesser må ikke drives framover av primitive kortsluttede assosiasjoner mellom ord som islam og vold. En eventuell kamp mellom norske styresmakter og potensielle ekstremister må aldri startes eller konstrueres av politikerne. Bordet og ordet fanger i integreringsdebatten.