HELT SPESIELLE: En ny studie viser at folk på venstresiden oppfatter seg som mer unike og mer uenige med andre, enn det folk på høyresiden gjør. Bildet er fra Occupy Wall Street. Foto: Wikimedia Commons
HELT SPESIELLE: En ny studie viser at folk på venstresiden oppfatter seg som mer unike og mer uenige med andre, enn det folk på høyresiden gjør. Bildet er fra Occupy Wall Street. Foto: Wikimedia CommonsVis mer

Radikale illusjoner

Venstresidas problem er, ifølge ny forskning, at raddiser tror de er så veldig, veldig spesielle.

Meninger

POLITISKE IDEER: Nylig var jeg på en venstresidefest i Stockholm. Det var etter et større seminar som hadde samlet hele den brede, svenske venstresiden til aktuelle debatter, alt fra akademikere, parlamentarikere, sosialdemokrater og fagforeningsfolk til de mer obskure smågruppene. Jeg havnet på festen deres på kvelden, og der var det god stemning. DJ-ene spilte myk, svensk pop, glad, svensk reggae, hard svensk hip hop. Folk drakk og danset og lo. Det digre lokalet var stappfullt av interessante og sympatiske mennesker som hadde det gøy og bygget bruer over alle de interne skyttergravene som er venstresidens mare.

Så kom koret. «Hysj! Tyst!» Et titall jenter med kamuflasjesminke blokkerte trappa opp til toalettene og annonserte med skingrende stemmer: «Vi är den anarkafeministiska kören! Nu ska vi sjunga!». De sto ikke på programmet, det var et band som spilte da de stormet inn, men de mente de hadde en selvsagt rett til å opptre. Jeg var på vei til baren og ble fanget rett foran dem. En av de unge jentene, med typisk liksom-skamklipt hår og den utvaska svarte hettegenseren som er the-must-have-item i den globale anarkistuniformen, stirret olmt på det tomme cavaglasset mitt og den streite, prikkete kjolen min. Jeg ble stående tegneserieaktig fastfrosset med et bein halvt i lufta, før sangen deres slynget mot meg og jeg måtte rygge og finne fotfeste.

Ikke én av dem kunne synge reint, men de kompenserte med imponerende høyt volum. Nå er det i utgangspunktet ikke veldig lett å få til en harmonisk flerstemthet med halsbrekkende verselinjer som «Krossa kapitalismen och imperialismen och miljöförstöringen och heteronormativitete-e-e-ten», men som tidligere medlem av Lindeberg barneskoles pikekor kunne jeg tipset dem om at det hjelper å prøve å holde felles takt. Det sto jeg og tenkte litt forvirret på da jeg innså at dette var et kor som overhodet ikke var skapt for å glede noen med fine klanger, men tvert imot for lage dårlig stemning. Fuck festen, fuck alle fester, ingen skal ha fest før vi har knust patriarka-a-a-tet! Og trolig aller viktigst: Se hvor superradikale og superspesielle vi er!

Den intense kløen jeg føler i møte med denne typen militante livstilsradikalister har sikkert noen intolerante sider som har kommet med alderen. Kanskje er jeg skamfull over den 15-åringen jeg en gang var, som ble personlig krenket hver gang noen spiste kjøtt eller nappet øyenbrynene eller trodde på Gud. Den gang jeg følte meg superradikal og superspesiell selv. Men ny forskning kan tyde på at trangen til å være kontrær er et grunnleggende problem på venstresiden, som ikke bare gjelder raddiser i den allment arrogante tenåringsfasen. En gruppe forskere ved New York University har i en ny studie, publisert i tidsskriftet Psychological Science for to uker siden, funnet ut at folk på venstresiden generelt oppfatter seg som mer unike, spesielle og, ikke minst, mer uenige med andre, enn det folk på høyresiden gjør.

Mens folk på høyresiden tror de har helt «vanlige» synspunkter som «de fleste» er enige i, tror folk på venstresiden at de har en unik tenkemåte som skiller dem fra hopen. Denne selvoppfatningen kommer til uttrykk i spørsmål om alt fra abort til skattesystem til kaffepreferanser. Forskerne bruker disse funnene til å analysere hvorfor Occupy Wall Street-bevegelsen er en fiasko, mens Tea Party-bevegelsen har fått uforholdsmessig stor innflytelse. Begge er populistiske bevegelser som startet som grasrotopprør mot de fjerne elitene i henholdsvis det demokratiske og det republikanske partiet. Kritikken Occupy Wall Street framførte mot bankene og håndteringen av finanskrisen har rimelig stor støtte i den amerikanske befolkningen, men det klarte bevegelsen aldri å koble seg på. I stedet ble det en parodisk oppvisning i aparte håndbevegelser og allmøte-«demokrati» der man aldri klarte å bygge konsensus om noe som helst. Det de hadde til felles gikk i oppløsning fordi så mange insisterte på å plassere sine egne hjertesaker og identitetspolitiske markører i forgrunnen. Dyrene! Seksuelle minoriteter! Black power! Svaksyntes rettigheter! Øko øko øko! Hver mann sin plakat.

Helt konsekvent undervurderer folk på venstresiden hvor like de faktisk er andre, og hvor mange som i virkeligheten har sympati med grunnholdningene deres. Forskerne kaller det truly false uniqueness, altså en innbilt unikhet som ikke stemmer overens med hva gjennomsnittet blant dem faktisk mener. På høyresiden finner de derimot en truly false consensus, altså en innbilt enighet, og en systematisk tendens til å overse hvor mye de rent faktisk spriker seg imellom. «Selv om den kanskje ikke eksisterer, oppfatter de en konsensus som hjelper dem å mobilisere», sier forskerne, og gjør dette til en nøkkel for å forstå Tea Party-bevegelsens relative suksess. Mens høyresidefolk liker å tro at de mener det «alle» mener, liker venstresidefolk tydeligvis å tro at de er på kant med majoriteten.

Studier som psykologiserer det politiske feltet bør alltid tas med en klype salt, og det er en viss forskjell på den amerikanske kategorien «liberals» og den europeiske kategorien «venstre». Men likevel er det noe sentralt her, som gir kritikerne av «den identitetspolitiske vendingen» ammunisjon. Spørsmålet er hvorfor det har blitt sånn. Kanskje er det et resultat av stalinismen — frykten for å virke kompakte og autoritære gjør at man vektlegger forskjeller. Kanskje er det et klassespørsmål — folk i middelklassen er gjerne mer opptatt av å distingvere seg fra andre. Kanskje er det arven etter sekstiåtterne — opprør mot alt, alltid.

Det anarkofeministiske koret irriterte meg såpass mye at jeg måtte google dem. Og ser man det! Det finnes en masteroppgave om dem, fra Stockholms Universitet, skrevet av en sympatiserende ung student. («Till barrikaderna», Katarina Bivald). «Koret bygger på tanker om en ikke-hierarkisk organisering, uten noen form for korleder eller dirigent og det finnes en respekt for at alle må få våge i sin egen takt. Det er ingen krav for å bli medlem, som å kunne synge.» I koret trenger man ikke være «PK» eller «opplest på teori» eller «snakke sant», her kan man bare «skrike at alle menn er svin, dø jævler» og det føles fryktelig befriende, må vi forstå. Fire medlemmer i koret er dybdeintervjuet og kommer med gullkorn på gullkorn: «Det her handler ikke om å stå å synge en sang bare fordi den er vakker, det her er faen meg et budskap», sier en. «Jeg trenger koret for å fortsette å være radikal og ubekvem», sier en annen. Og en tredje koker det hele ned: «Folk synes vi kan være ubehagelige. Noe jeg synes er deilig.»

Den labre applausen etter den opptredenen jeg så må altså ha vært topp oppmuntring til å holde det gående. Da de tuslet ut i vintermørket satte DJ-en kjapt på Cornelis Vreeswijk og festen trakk et lettelsens sukk.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook