OPPRØR: Manglende løsninger på problemer knyttet til fattigdom, ulikhet og klima har skapt en ulmende misnøye i folket. Denne misnøyen har blant annet fått utløp i Occupy Wall Street-bevegelsen. Foto: Emmanuel Dunand / 

AFP PHOTO / NTB scanpix
OPPRØR: Manglende løsninger på problemer knyttet til fattigdom, ulikhet og klima har skapt en ulmende misnøye i folket. Denne misnøyen har blant annet fått utløp i Occupy Wall Street-bevegelsen. Foto: Emmanuel Dunand / AFP PHOTO / NTB scanpixVis mer

Filosofi:

Radikale tider fordrer radikale løsninger

Kan limitarianisme være løsningen på århundrets store utfordringer?

Meninger
Foto: privat
Foto: privat Vis mer

Tidligere i år dokumenterte Oxfam at de åtte rikeste mennene i verden eier like mye som den fattigste halvparten av verdens befolkning. Tidlig i juli demonstrerte 70 000 mennesker mot politikernes manglende evner til å løse problemer knyttet til fattigdom, ulikhet og klima, noe som fikk Der Spiegel til å etterspørre nye, modige forslag til løsninger. Ett slikt forslag er å definere en rikdomsterskel og konfiskere all rikdom over terskelen.

Siste tilskudd på stammen over ismer som diskuteres i politisk filosofi er limitarianismen. Kjernen i denne posisjonen er at det er ikke er moralsk tillatt å ha flere ressurser enn de man trenger for å leve et rikt liv. I artikkelen Having Too Much utvikler den belgiske filosofen Ingrid Robeyns sin versjon av doktrinen. Robeyns hevder det kan gis en objektiv definisjon av hva som skal til for å kunne leve et rikt liv og argumenterer for at alle ressurser som kommer i tillegg til de som trengs for å leve et rikt liv legitimt kan konfiskeres av staten.

Robeyns gir en nyansert redegjørelse for hvordan man kan definere en slik terskel som jeg ikke kan yte full rettferdighet her. Grunnideen er at fattigdomsforskningen har definert en terskel for når man kan sies å være fattig, og at man på tilsvarende vis kan definere hva det vil si å ha nok til å kunne leve et rikt liv. Den inntekten en person har som kommer i tillegg til det som skal til for å kunne leve et rikt liv defineres som overskuddsinntekt. Denne inntekten kan skattes 100 prosent fordi det ikke er moralsk tillatt å ha flere ressurser enn de man trenger for å leve et rikt liv.

Nøyaktig hvilket nivå terskelen bør ligge på kan imidlertid overlates til hvert enkelt land. På den måten kan man operere med en terskel som er tilpasset lokale forhold samtidig som befolkningen kan inkluderes i debatten om hva som er det riktige nivået.

Hva er så begrunnelsen for at vi bør begrense rikdom? Limitarianismen kan begrunnes på mange forskjellige måter, her skal vi fokuserer på to: Politisk likhet og eksistensen av akutte behov som ikke blir møtt. Robeyns hevder for det første at limitarianismen kan begrunnes fordi demokrati er verdifullt og dersom demokratiet skal fungere godt må alle borgere ha like muligheter til å påvirke den politiske prosessen. De rikes rikdom må begrenses fordi de ellers vil benytte sin rikdom for å oppnå politisk innflytelse.

Dette kan skje ved å gi penger til politiske partier, støtte tenketanker som har stor innflytelse på hvordan man tenker om politiske spørsmål eller mer direkte ved å true med å trekke investeringer dersom man ikke får det som man vil i konkrete spørsmål. En av de viktigste grunnene til avstanden mellom eliten og folk flest ligger i oppfatninger av at økonomisk makt kan konverteres til politisk makt. Ved å begrense muligheten til å være rik vil man kunne unngå dette problemet.

Argumentet om akutte behov som ikke blir møtt fremhever grunnleggende behov og kollektive handlingsproblemer som bør gis høy moralsk prioritet. Global fattigdom utgjør et eksempel på førstnevnte, mens klimakrisen er et eksempel på et globalt handlingsproblem. Vi vet at milliarder av mennesker lever i ekstrem fattigdom og at målet om å begrense den globale oppvarmingen til to grader stadig blir vanskeligere. Begge disse utfordringene kan møtes ved statlige tiltak finansiert av å skatte overskuddspenger. Dette er et konsekvensialistisk argument som sier at det er moralsk viktigere å benytte ressursene til å møte disse utfordringene enn at de skal benyttes av mennesker som alt har det som skal til for å leve et rikt liv.

Begge disse argumentene har etter min mening sterk appell. Problemet er at det er uklart hvilke konsekvenser det å begrense rikdom i henhold til forslaget vil ha på den samlete produksjonen i et samfunn. Anta at rikdomsgrensen settes til 10 millioner kroner og at ingen kan tjene mer enn det på et år. Dette gjelder både inntekt fra arbeid og inntekt fra kapital.

Det klassiske insentivargumentet sier at folks motivasjon til å arbeide, investere og spare vil forsvinne dersom staten skattlegger all inntekt over en grense. Forslaget synes derfor å fordre en endring av måten folk tenker på, og uten en slik endring vil en gjennomføring av limitarianismens program i form av praktisk politikk ha svært negative konsekvenser for økonomien.

Robeyns har ikke noe godt svar på dette problemet som i essens er det samme problemet som også rammer forslag om betydelig høyere skattlegging i Norge. Limitarianismen bidrar likevel til å sette sentrale rettferdighetsspørsmål på spissen. Begrepet om overskuddsinntekt gir en viktig påminnelse av hvor urettferdig det er at mange har langt mer enn de trenger. Dessuten tyder nyere forskning på at insentivargumenter lenge har fått for stort gjennomslag og har tillatt ulikheter som ikke bare er urettferdige men også hindrer en økonomi fra å være effektiv.

Limitarianismen er i en innledende fase der en rekke spørsmål foreløpig er uavklart. Den kan for eksempel forsvares som en moralsk doktrine, og dersom den utvikles i denne retningen sier den bare at vi har en moralsk forpliktelse til ikke å være rike. Selv dette er en sterk påstand som bryter med manges drømmer om at det å være rik er et gode. Robeyns variant er imidlertid et forsvar for en politisk forståelse av limitarianisme og det fordrer altså at staten skatter bort alt som defineres som overskuddspenger.

Radikale tider fordrer radikale løsninger.

Robeyns inviterer til en dugnad der vi tenker videre på hvordan limitarianismen best kan rettferdiggjøres. Det er en utfordring som bør tas på alvor i en tid der avstanden mellom den økonomiske eliten og folk flest stadig blir større.