Far og likestilling

Radikalfeminister har gjort menn til hovedfienden

Kvinnelig kjønnslojalitet.

Meninger

I Dagbladet 21.5. innleder Marius Wulfsberg sin anmeldelse av Camilla Fossum Pettersens bok Samværssabotasje ved å hevde at psykiater Dag Furuholmen gir feminismen skylda for samværssabotasje.

Av Furuholmens innledning ved lanseringen og anbefalinger på bokomslaget, skulle det tydelig framgå at han faktisk legger hovedvekten på andre forhold enn feminismen: «Denne boken viser hvordan norsk rettsvesen i samspill med barnevern, advokater og sakkyndige skaper Kafka-prosesser for fedre. Det er nesten uforståelig at en slik parallell virkelighet kan eksistere uforstyrret i en demokratisk rettstat.»

Man må anerkjenne at kvinnefrigjøringen faktisk var den viktigste døråpneren for å bringe menn tilbake til familien og ut av rollen som rene skaffedyr slik rollen ble utformet i husmødrenes tidsalder på 60 tallet.

Men begrepet feminisme er i dag mangfoldig, meget uklart og inneholder problematiske elementer. Høyrefeministene har for eksempel kortet ned farspermisjonen med fire uker fordi det passet bedre med deres høyreideologi, mens forskerne i NOU 2017 om foreldrepermisjon foreslår 20 uker bundet til hver av foreldrene nettopp for å fremme likestilling både i hjemmet og i arbeidslivet.

Det ligger en rettighetstenkning i feminismens ryggrad, en kamp for kvinners rettigheter både økonomisk og som kjønn. Det å gi slipp på kvinners rettigheter sees av mange feminister som et svik, på tross av at noen tradisjonsbundne rettigheter handler om det motsatte av likestilling. Dette reflekteres i at likestillingslovens § 1 åpner for forskjellsbehandling av kjønn allerede i Formålsparagrafen: «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling». Den sterke motstanden fra Likestillingsombudet og kvinneorganisasjonene mot å gjøre Likestillingsloven kjønnsnøytral, er et godt eksempel på kjønnslojalitet.

Mange elementer i politikk og forvaltning gjør endringer mot likestilt foreldreskap vanskelig. Konserverende krefter i politikk og rettsvesen, støttet opp av fagprestisje og økonomiske interesser hos enkelte barnesakkyndige er noen. Men det eksisterer også et stort overtall av kvinner i den offentlige likestillings- og familieforvaltningen som BUFDIR, Likestillingsombudet, Barneombudet samt barne- og familievernet.

Kvinnepresumsjonen i deres holdninger behøver ikke nødvendigvis være et resultat av feministiske holdninger, den kan også ha sammenheng med en lojalitet for kvinners rettigheter. Om man velger å kalle denne endringsvegringen mot likestilt foreldreskap feminisme eller kjønnslojalitet kan være en smaksak.

Retninger innen radikalfeminismen har gjort menn til hovedfienden, og ikke minst brukt media til å svartmale mannen og søkt å definere ham som en voldelig overgriper eller også som en umoden stakkar uten evne til å kommunisere eller ha omsorg for andre.

Denne polariseringen av kjønnene i det gode kvinnekjønnet og det dårlige mannekjønnet har dessverre langt på vei fått innflytelse på vår kollektive bevissthet og også i vår rettspleie. Den er definitivt ikke til fordel for fedre og barn.

På tross av at over 80 % av menn i dag benytter sin tildelte pappapermisjon framstår det fremdeles som en selvfølge at mor er den primære omsorgspersonen. Det hjelper ikke når forskning på tilknytning viser at ca 35% av alle mødre ikke evner å skape trygg tilknytning til sine barn. Denne «folkemeningen» kan ikke bare lastes misforstått feminisme, den baserer seg selvfølgelig også på religiøs konservatisme og arven fra husmorsamfunnets tid.

Myten om at barnets beste = mors beste lever dessverre i beste velgående både hos enkelte feminister og andre som ikke selv utsettes for overgrep som samværssabotasje og falske vitnemål.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook