Radikalismens depresjon

Radikalismen klarer ikke å sette annet opp imot tidens makter enn en tvetydig idealisering av et borgerlig dannelses-regime som var dømt til undergang alt på 1800-tallet.

BERLIN-MURENS fall i 1989 markerte ikke bare slutten på Sovjetsamveldet, slutten på marxismen som historisk kraft og slutten på århundrekrigen som i skiftende former hadde rast siden 1914; også radikalismen , den vestlige verdens indre opposisjon, konglomeratet av gammel populærvitenskap, kateketisk fritenkeri, godtkjøps-freudianisme, dannet fyll og vulgær fremskrittstro gikk med i raset. Skjønt både muren og radikalismen var forvitret innenfra, var det ingen åpenbar logikk i at sovjetkommunismens fall skulle rive med seg en venstreintelligensia som i årtier hadde bedyret sin avstand fra Moskva. Hvordan skal vi forstå at så mange venstre-sosialister som hele livet hadde betraktet sovjetkommunismen som forvillelse eller forræderi, tapte sin politiske tro gjennom sammenbruddet av et system de aldri hadde bekjent seg til? Mange trekk ved utviklingen etter 1989 - oppkomsten av primitiv kapitalisme i bolsjevismens ruiner, globaliseringen av klassesamfunnet, de multinasjonale selskapenes voksende makt, den kulturelle ensretting - talte mer for enn imot en maxistisk samfunnsanalyse. Ikke desto mindre førte begivenhetene til at marxismen ble utradert som mulig tankeretning. For den hvilte ikke først og fremst på opplagte iakttagelser av darwinistisk livskamp i moderne samfunnsliv, men på sitt krav om å være vitenskapelig, troen på at den hegelske verdensånd innerst inne var leninist. Trass i hele sin redselsfulle historie var Sovjetunionen den ytre forankring for fremskrittstroen, den indre garanti for samfunnsforvandlingens prinsipielle mulighet. Hele den vestlige venstreopposisjonen levde på denne muligheten. Da muren falt, rev den med seg troen på at opposisjonelle idéer har noen praktisk fremtid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HVORFOR AKKURAT ved murens fall? Da de kommunistiske diktaturene råtnet, viste det seg at råten hadde spredd seg fra kommunistpartiene til folket. Den vestlige radikalismens traumatiske skuffelse skrev seg ikke fra murens fall i og for seg, men fra den enorme naiviteten, ja vulgariteten hos de østeuropeiske massene som, idet lokket ble vippet av den svære kjelen, kokte over i simple reklamefantasier. Da østtyskerne, tsjekkerne, ungarerne ble «frie», falt det dem ikke inn å realisere den vestlige venstreopposisjonens våte drømmer om et historisk-politisk kvantesprang hinsides kapitalisme og kommunisme; de ville bare ha dollar og mark, større leiligheter og flottere biler, bedre mat og lenger ferie, penere klær og nyere teknologi. Da østberlinerne i tusentall strømmen gjennom bresjene i muren, skapte de eufori hos alle, også hos radikalerne; men da de etter noen raske omfavnelser for fotografene under Brandenburger Tor strømmet videre inn i supermarkedene for å la seg blende av vareutvalget, tapte vi ikke bare troen på østberlinerne. Vi innså at hele den vidunderlige folkeoppstanden var en kjempemessig shoppingtur, og tapte troen på menneskeheten. Vi oppga folket, massene, menneskene, og ble misantroper. Opp fra juvet mellom hjerte og virkelighet steg en storvinget sorg, en dunkel skam som målbandt oss.

DE INTELLEKTUELLES taushet som det tales så meget om, springer ikke fra poetokratisk snobberi, men fra denne samtidshistorisk og idéhistorisk betingede kulturpessimisme. Man kjenner avmakt på vegne av tanken og ordet, tynges av misantropien som synes å komme fra selve kjensgjerningene. Den vestlige makten virker rå og utilnærmelig, det alminnelige bevissthetsnivå omvendt proporsjonalt med velstandsnivået, ordet uhørlig i den kommersielle støy, ødeleggelsen av kultur og natur uimotståelig. Folk flest fremstår som redusert til konsumenter, slaver kjøpt av billig overflod og dyre drømmer, frigjort på plutokratiets premisser.

Men også den radikale avantgarde er fundamentalt komsumenter, nå som før: passive abonnenter på et eksploderende, uoverskuelig verdensbilde utgitt av et anonymt og ugjennomskuelig vitenskapelig apparat, finansiert av nasjonalstater og multinasjonale firmaer med særinteresser. Gjennom dette verdensbildet blir vi brikker i et transcendent maktspill, ofre for den pengenes, forskningens og politikkens «Ding an Sich» som er unndratt både vår erkjennelse og inngripen. Verdensutviklingen blir en objektiv makt uten menneskelighet, enkeltmennesket et privat subjekt uten historisk relevans. Vi tror ikke at denne ynkelige og farlige tilstand bare er resultatet av pengemaktens temporære overlegenhet; vi føler i hjertet at den er en følge av grunnkreftene i naturen, historien og mennesket. Vi tror at vi med våre tanker og idéer er innesperret i en absolutt subjektivitet, og at hva vi gjør eller unnlater å gjøre med våre liv, er uten enhver forbindelse med verdens fremgang eller undergang. Selv de som ennå i sitt stille sinn hegner om de slitte idealer fra en forgangen tid, tror ikke på dem. Under slike forhold er ikke taushet jåleri, men depresjon.

INGEN LEGEMLIGGJØR denne depresjon med større pregnans og mer vidd enn Dag Solstad , den norske venstreintelligensiaens gustne Kristus, han som bærer all radikalismens synd, tilbedt av hårløse litteraturvitere, gudløse lektorer og utlevde statstjenestekvinner i hele vårt langstrakte land. Med sin heroiske og latterlige fortid, sin metafysiske håpløshet, sin ensomme humor og sin språklige tomflaskesamlig fra rennesteinen til kanselliet, er han samtidens sentrale forfatter. Med sin outrerte intellektualisme står han tvangsmessig på utsiden og ser inn, samtidig som en mystisk sporsans alltid leder hans blikk i den retning det kommer an på. For hva annet var vel sjølproletariseringens forferdelige prosjekt enn en applisering av den esoterisk kristne forvandlingsidé, bare utvendiggjort og satt på hodet, slik Marx også snudde Hegel opp ned? Hva annet er «Bjørn Hansen»s selvpålagte, fiktive invaliditet i Ellevte roman, bok atten enn urbildet på den intellektuelles dødssynd gjennom oppgivelsen av åndens evne til å overskride sin gitte tilstand?

I ESSAYET «Om meddelelsens problem» sier Solstad at vi i dag lever «innenfor et moderne samfunn hvor mennesket har frigjort seg fra å være åndsmennesker innenfor en hierarkisk struktur til å bli uavhengige og selvstendige konsumenter». Den «moderne frigjørelse» av personligheten har gjort det umulig å opprettholde ordningen med en kulturell elite som i kraft av begavelse, innsats og posisjon forvalter «kulturarven» og formidler den til de oppvoksende slekter og den «jevne» mann og kvinne. Denne hierarkiske folkeopplysningstanken forutsetter at det finnes en opplyst elite med særlig innsikt i filosofiske, kunstneriske og etiske spørsmål, at denne eliten selv tror på sin overlegenhet og sitt kall, og at «almuen», skoleelever og studenter og folk flest, ser opp til og bøyer seg for elitens større kompetanse, «for opplysningens lys må spres ovenifra og ned, ikke nedenifra og opp». Men den moderne myndighet, den allmenne «frigjørelse» av personligheten, innebærer at hvert enkelt menneske vil være sin egen dommer også i spørsmål om sannhet, moral og kunstnerisk smak. Preget av sosialdemokratiske idealer vegrer den kulturelle elite seg for å hevde sin autoritet overfor de andre som har fått sine egne meninger. Eliten vil ikke lenger være elite; «eliten abdiserer, og få savner den». Når «almuens» krav om å være sin egen autoritet i kulturelle spørsmål reises og etterkommes i en kultursituasjon hvor dannelsesnivået er for lavt, trekker eliten seg tilbake fra folket til sin egen usynlige verden, mens folket blir konsumenter av en rent kommersiell kultur: «Med fjernsynskontrollen styrer enhver mann sitt liv og sine drømmer.» Dermed forsvinner den høyere, egentlig kulturelle aktivitet fra samfunnslivet; for «overfor konsumenter opphører enhver mulighet til intellektuell virksomhet». De intellektuelle forstummer, fordi det ikke lenger finnes noe offentlig rom hvor deres ord har mening.

SLIK PEKER Solstad igjen mot et sentralt punkt i radikalismens og i grunnen hele den vestlige sivilisasjons krise: dannelsens forfall til hedonistisk eller nytelsesorientert utlevelse av selvet i kommersialismens tid. Men også her står han på utsiden og ser inn. Det virker som om han oppfatter dannelse og kultur i utvendig, borgerlig forstand: «Det er heller ingen tvil om at det å forvalte kulturarven forutsetter et visst snobberi, ja til og med hykleri, i og med at man ikke kan forutsette at en norsklærer som skal forvalte kulturarven, virkelig er begeistret for Henrik Ibsen eller Arne Garborg, men i bunn og grunn heller leser en detektivroman når kvelden kommer, men samtidig befinner seg innenfor en forpliktelse til å fremheve disse fremfor den detektivroman han i går kveld ikke klarte å legge fra seg.» Solstads egne norsklærere på 1950-tallet hadde knapt lest en bok siden de tok sin embedseksamen, sier han: «Men like fullt var de i stand til å forvalte en kulturarv. De var i stand til å få oss til å godta at Henrik Ibsens verk var en åndsprestasjon av ypperste rang» som ikke kunne sammenlignes med den populærlitteratur de selv foretrakk i all hemmelighet.

SOLSTAD TALER med andre ord om et tapt dannelsesregime hvor eliten forvaltet en tradisjon den selv hadde mistet det indre forhold til. Dermed måtte «kulturarven» overføres til neste generasjon gjennom «hykleri». Hva Solstad ikke sier, men som sier seg selv, er at en slik forvaltning øder arven. Hverken skoleelever, studenter eller folk flest er dummere enn at de intuitivt fornemmer hykleriet og med hjertet oppfatter den ibsenske «åndsprestasjon av ypperste rang» som egentlig tom og iallfall irrelevant. Den ene generasjons kulturelle «hykleri» går lovmessig over i den neste generasjons «ærlige» jungelbrøl. Barna og de unge godtar sikkert at partikkelteoriene sier noe om verdens sammensetning, at Beethoven var et musikalsk geni og Ibsen en stor dramatiker; men gjennom den dårlige og doble formidling oppfatter de også at denne fjerne verden av kunst og kunnskap ikke angår dem. Hvis formidlingen av fagene ikke griper deres innerste og engasjerer dem der de er, vender de instinktivt ryggen til den verden fagene representerer. Usann formidling av kunst og kunnskap leder til subjektivitetens opprør. De unge som gjennomskuer hykleriet, må uvilkårlig og følelsesmessig forbinde det virkelige og det sanne ikke med det døde stoffet som kommer til dem utenifra, men med det de kjenner i seg selv som elementære krefter. Lever de i en hyklerisk kultur, vil hele opprørskraften ifølge sakens natur gå inn i seksualiteten, relasjonene, opplevelsene, reisene, forbruket, rustilstanden, slik som det skjedde på 1960- og 70-tallet. Tom dannelse i selvbevissthetens epoke fører til hedonisme.

DET ER VANSKELIG å si om Solstad reiser noe forsvar for det tapte, uthulte borgerlige dannelsesregimet, om han er «nostalgiker» eller «reaksjonær», eller om han bare beskriver kulturutviklingens gang på resignert avstand. Det virker riktigst å beskrive ham som defaitist , en mann som ikke tror på seier for sin egen sak. «Fremtiden hører den kommersielle kulturen til», sier han med evangelisk klang i et intervju: «Skal man kalle seg progressiv må man ha en eller annen forestilling om at man er i pakt med fremtiden . En slik forestilling har ikke jeg.» Det er i kraft av denne defaitisme at han er blitt tildelt rollen som husgud i radikalismens rønne. Hva skal man gjøre med sin historiske materialisme når verdensånden avslører seg som kommersialist? Det er Dag Solstad som setter ord på denne elendigheten. Han løfter avantgardens idémessige og politiske lammelse opp til kunst, og gir de ydmykede og sårede deres verdighet tilbake.

Det er betegnende for denne lammelse at man ikke klarer å sette noe annet opp imot tidens makter enn en tvetydig og halvhjertet idealisering av et borgerlig dannelses-regime som var dømt til undergang alt på 1800-tallet. Man forstår naturligvis oppgittheten hos en gammel folkets frigjører som ser hvordan personlighetens frigjøring forleder folket til å dumpe Ibsen til fordel for såpeoperaene. Man skjønner at den globale kommersielle flodbølgen som skyller over de kommunistiske massegravene fra Berlin til Peking, gjør det umulig å fastholde troen på sosialismens fremtidige seier som vitenskapelig faktum. Man ser den indre logikk i at skuffelsen over utviklingen går over i proklamasjoner av den kommersielle kulturens historiske, irreversible triumf og utsagn om at «det er for sent å gjøre noe, man kan ikke snu utviklingen» (Solstad). Men bunner ikke denne defaitismen i den dype overbevisning om at radikalismens prosjekt egentlig var sant og den kommunistiske strategi egentlig menneskehetens siste sjanse, og at menneskene som så utakknemlig slo hånden av eliten som ofret seg for dem, nå kan ha det så godt med sine fjernkontroller og frossen-pizzaer, sin verdensomspennende utbytting og sine økologiske katastrofer, sine tabloidaviser og såpeoperaer? Er det ikke bare en gradios og personlig, skuffet kjærlighet?

SÅ LENGE man fastholder sine feiltagelser som «egentlig» sanne, blir det umulig å tenke nytt. Da beholder man den gamle og forulykkkede systemtro, overbevisningen om «utviklingen» som ikke kan snus og historiens nærmest maskinelle gang som intet enkeltmenneske kan berøre, og bytter bare «kommunismen» ut med «kommersialismen» i den samme slitte formel. Er det ikke på tide å feie ut dette tankeskrotet og prøve noe annet?

Det er fristende å peke på at det nettopp i Henrik Ibsens «åndsprestasjon av ypperste rang» finnes idéer om evolusjon og individualitet som gir personlighetens frigjøring selve hovedrollen i det moderne historiske fremskritt . I Keiser og Galilæer fremstilles den vestlige sivilisasjonsprosess som en dannelsesgang gjennom tre faser; først den som «grunnlas på kunnskapens tre», dernest den som «grunnlas på korsets tre», og endelig den kommende og fullendende fase, «den store hemmelighets rike, det rike som skal grunnlegges på kunnskapens tre og på korsets tre til sammen». I kunnskapens eller vitenskapelighetens fase bringes rasjonaliteten til modning. Den annen, korsets fase, står i kristendommens tegn og utarbeider den religiøse inderlighet. I den tredje historiske fase danner rasjonaliteten og den religiøse inderligheten sammen grunnlaget for utviklingens mål, den fullt utfoldede, frie personlighet. I lyset av en slik evolusjonsidé fremstår dagens primitive selvrealisering som en karikert begynnelse av prosesser som peker tvers igjennom den kommersielle ødeleggelse. Hvis det finnes noen kulturell elite, og hvis den har noen oppgave i det sosiale fellesskap og den historiske sammenheng, måtte det være å bidra til å korrigere karikaturen og forstå originalen. Da må vi begynne med å overskride et begrep om dannelse som en kanon av utvendig kunnskap og et visst register av overførbare ferdigheter. Dannelse kan også betegne de prosesser hvor den enkelte og hele menneskeheten blir til, i virkeliggjørelsen av sine dypeste motiver.

Avsluttende del av denne artikkelen, «Fra Solstad til Goethe», trykkes i morgen.»