Radikalt glasshus

SVENSKEN

Erik Zsiga har jammen satt spor etter seg i den norske sommer-debatten, med boka «Popvänstern». Men hva vil egentlig denne boka og debatten føre med seg? Vil liberalistsvenskens bok bare resultere i at hans meningsfeller slår seg på magen? Hva med popikonene med påtatte radikale meninger? Vil de intensivere markedsføringen og ta flere «Bono-oppdrag», samt gi en tusenlapp ekstra til årets tv-innsamling? Hva med «rødraddis-Norge»? Vil boken ses som konstruktiv kritikk mot overforbruk og jakt på statusprodukter, eller vil det bare fnyses av boken siden kritikken tross alt kommer fra en mann som ikke engang sitter i glasshus?

MIN EGEN UTOPI:

Hele verden er små selvforsynte gårdssamfunn. Der vandrer vi sammen i egenproduserte ull-plagg, og sover på senger av mose. Vi lever på blåbær og surblad, luft og kjærlighet. Ingen barn sulter eller arbeider for Nestlé og Coca-Cola. Alle er samfunnsengasjerte og elsker dugnader. Det offentlige rom er fri for reklameplakater og kommersielle interesser, og sist men definitivt ikke minst -alle er lykkelig! Selvfølgelig vet jeg at dette aldri blir en realitet, og det er det nok mange som er glad for. Jeg er verken kommunist eller ekstremist, men jeg betegner meg selv som venstreradikal. Jeg har vært «rød og farlig» i demonstrasjonstog. Likevel finnes det nok flere plagg i klesskapet mitt som er laget av barnehender i blant annet Vietnam, Kina og Polen, for jeg handler nok beklageligvis like mye på Hennes & Mauritz som på Fretex. Jeg klarer heller ikke å ligge unna laks og eggerøre, så jeg er ingen vegetarianer, men likevel forbeholder jeg meg retten til å mene at det er forkastelig med hormonforing av dyr og selv fundere på om fisk har følelser.

JEG ER EN

radikal dobbeltmoralist som selv misjonerer og praktiserer boikott av blant annet McDonalds og Coca-Cola, og nettopp derfor er jeg lett å angripe som «kvasiradikal». For etter en handletur på Hennes & Mauritz gir jeg mine Coca-Cola drikkende venner leksjoner om at de støtter et multinasjonalt selskap, som igjen støtter militære krefter som har drept flere fagforeningsledere i Colombia. Og hvis vennegjengen min vurderer McDonalds som aktuelt sted å spise lunsj, legger jeg ned veto, og serverer dem frasene om hormonforede okser. Ikke engang bestevenninnen min får gå i fred når hun velger sin favorittiskrem; Lion, eller tar seg et glass Nesquick sjokolademelk. Da er hun pent nødt til å høre på foredraget om Nestlé; som overbeviser fattige kvinner til å kjøpe selskapets morsmelkerstatning istedenfor å bruke sin naturlige melk. Bruken av erstatningspulveret som fører til barnedrap, fordi kvinnene må blande erstatningen med vannet de har tilgang til, som mest sannsynlig er skittent. Disse prekenene kan jeg holde bare timer etter å ha drukket en «urettferdig» cappuccino.

JEG SITTER

altså i glasshus, men hvor sitter Erik Zsiga og hans liberale meningsfeller? Sitter de i penthouseleilighetene sine i en større by sammen med andre likesinnede mennesker og diskutere viktigheten av det frie marked, sekssifrede fallskjermer og «Nei til nazi-skatt» på aksjeutbyttet? Eller sitter de på hver sin bedriftsøkonomiske tue og kjemper en desperat kamp mot at skattepenger skal gå til kunst og utviklingsland? Ikke vet jeg! Men en ting er iallfall sikkert. Zsiga og vennene hans kan kjøre rundt i sine kabrioleter i slangeskinnssko mens de heller i seg uhorvelige mengder med Coca-Cola, Big Mac og Nestlé-is uten å være redd for å bli kalt hyklerske eller uekte. Så da kan de vel umulig sitte i glasshus?

JEG VIL ALTSÅ

helst ikke sitte i penthouseleiligheten sammen med mennesker som diskuterer viktigheten av det frie marked, og som hevder at alle er sin egen lykkes smed.

Da trives jeg bedre i mitt lille glasshus, kun iført min favorittbukse, en Levis og Che Guevara t-skjorten min. Uten Coca-Cola i kjøleskapet, men med Max Havelaar kaffe istedenfor Nesquick å tilby mine venner. Så når de kommer på besøk kan vi sitte der med t-skjortene våre å nippe til en kopp «rettferdig» kaffe med opprørsrock i bakgrunnen og løse store og små verdensproblemer. For vi sitter heller i et dobbeltmoralistisk glasshus enn likegyldige i en penthouseleilighet!