Radikalt ikon

Gamle radikaleres dyrking av Brasils president, Luiz Lula da Silva, syder av lengsel etter en redningsmann for venstresiden.

JEG ER SLETT IKKE

sikker på om Vegard Bye selv mener at han faller inn under karakteristikken ikondyrkende raddis. Sikkert er det i hvert fall at hans reportasje om Brasils president Lula i Magasinet (21. februar 2004) må være mat for mons for dem som er det. Portrettet hans syder av lengsel etter en radikal helt, en venstresidens redningsmann som skal lykkes i praktisk politikk, og ikke bare nøye seg med å bli T-skjorte-helt i tiår etter å ha dødd martyrdøden i edel kamp.

Her har man endelig en president som passer inn i en romantisk forestilling om at det verden trenger er en fattiggutt som erobrer makten, slik at verden kan bli et rettferdig sted å være. Lula skal gjøre de fattige rikere og de rike fattige. En politisk messias som «vil redde de fattige», for å bruke Byes tittel.

Den lille haken ved denne fremstillingen er at den ikke bare er herlig, men også forherliget. Dessverre er det ikke slik at å smake brød for første gang når du er sju år, nødvendigvis gjør deg kvalifisert til å redde verdens fattige. Bye, som en av våre fremste Latin-Amerika-eksperter, får seg til å hylle Lula ut ifra hva han kunne ha vært, og ikke ut ifra hva han etter hvert viser seg å være. Det krever en korrigering. Selv om det vakre ikonet da kan falle. Bye gir en fornemmelse av at Brasil er på fote under Lula, på bedringens vei. Men her er alt som før.

FØLGER MAN

brasiliansk politikk tett, skal det minimalt med tegntyding til for å se at dette også kan gå fullstendig galt. Lula har satset all politisk kapital og personlig tillit på at en stabilisert økonomi vil gi en sterk vekst. Prisen for dette er høy, både for ham og befolkningen. Høyere arbeidsledighet, lavere lønn. Han har lovet en eventyrlig vekst. Hittil har det vært mer eventyr om veksten. Brasils økonomi krympet med 0,2% i 2003. Alle med interesse av det spår nå selvsagt snarlig vekst i 2004. Men dette er håp, ikke realitet. La oss holde oss til sistnevnte.

Brasils økonomi er pill råtten. Det politiske systemet er tvers igjennom korrupt, fra sentralt hold til kommunene. Fattigdommen råder, Lulas prestisjeprosjekt Null Sult en skandale, en skam. Volden er uhyggelig. Kriminalitet lønner seg. Arbeidsledigheten er katastrofal. Infrastrukturen er rystende dårlig, bokstavelig talt. Landet har minst 25 000 slaver. Skremmende 75 prosent er funksjonelt analfabet. Helsetilbudet er alarmerende skralt, og ekstremt skjevt fordelt mellom landsdelene og befolkningsgrupper. Amnesty International melder kontinuerlig om alvorlige brudd på menneskerettighetene. Millioner håper stadig på endringer.

KANSKJE BYES

oppstemthet kommer av at de makroøkonomiske indikatorene med et vennligsinnet blikk kan tolkes som positive? Inflasjonen er i sjakk og renta på vei ned til effektivt 10 %, ja vel, fint det, om det skulle gi en bedre hverdag for folk flest etter hvert. Men Lula ble vel ikke valgt til en vellykket gjennomføring av lånebasert vekstpolitikk, Bye, en politikk Lula selv i årevis hånlig har kalt for neoliberal?

Jeg er muligens en smule mer skeptisk innstilt til Lula enn Bye. Derfor hjalp det ikke å nylig se hvordan Lula håndterte korrupsjonsskandalen som har rammet og lammet regjeringen. I brasilianske medier har det handlet mer om en Lula som redder regjeringens skinn enn Lula som redder verdens fattige. På tv-skjermen rullet video-opptak av en av Lula-regjeringens topprådgivere i lyssky forhandlinger med en såkalt bicheiro, en boss i den illegale spillbransjen, viden kjent for hvitvasking og narkohandel. Rådgiveren tilbød lotterikonsesjon mot svarte penger i egen lomme og til partikampanjer. Slik mistet den uskyldsrene Lula og hans PT-parti dyden. All animals are created equal. But some are more equal than others.

Å REGJERE

Brasil krever sin mann, ja, redningsmann. Jeg tilhører dem som håpet. Et ørlite håp om at venstrepopulisten Lula som president allikevel skulle trylle fram en plan for landet, et brudd med den erkekonservative makteliten i handling, ikke bare i ord. Så naiv kan man bli, alle har sine sentimentale stunder.

Men min lille skuffelse er bare peanuts i forhold til den kollektive skuffelsen som vil ramme landet når Lula svikter. Byes feel-good-reportasje var bekvemmelig nok fritt for et slikt deprimerende perspektiv.

Det Brasil trenger er kirurgi uten bedøvelse, omfattende vonde operasjoner. Lula hadde en historisk mulighet til å skjære dypt nok til å substansielt endre de syke strukturene i landet. I stedet har Lula dessverre valgt å utføre bedøvelse uten kirurgi, et ikke ukjent botemiddel innen regjeringskunsten.

MAGASINET KOM

i posten i dag. Vi bor i en liten landsby i Bahia nordøst i Brasil. Mens jeg leste Byes reportasje kom et vennepar av oss innom. De var i sjokk. Det blir ikke mer himmelsk mat på restauranten deres. De har gitt opp. Midt på natten hadde plutselig to rusa unggutter med finlandshetter stått ved sengekanten. Skrekkslagne ble de dratt ut av sengen. Med revolvermunningen mot tinningen hadde de med skjelvende hender overrakt kassabeholdningen. Nu går alt så meget bedre