Radio Ga Ga

Den siste uka har det stormet mer rundt P3-ledelsen Marius Lillelien og Håkon Moslet, enn rundt sendetårnet på Tryvann. «P3 dummifiserer ungdommen», raste avtroppende programleder DJ Sunshine på musikknettstedet Ballade. Hun hevdet at kanalen undervurderer lytterne når den satser på kommersiell, framfor alternativ, musikk. Med Christer Falck i spissen gikk så platebransjen til angrep på Moslet i Morgenbladet. Kommersialiseringen av kanalen har ført til at den ikke lenger tør å satse på ny norsk musikk, ble det hevdet.

PROBLEMET MED DISSE utspillene var bare at alle hadde en agenda. Sunshine følte at klubbmusikken led overlast uten programmet hennes, og Falck var selvfølgelig opptatt av å profilere artisten Sofian opp mot albumslippet mandag. Etter hvert ble det vanskelig å se skogen for bare TONO-penger, og dermed var det ikke noe problem for Lillelien å knuse kritikerne ved å si at de i hovedsak representerte næringsinteresser.

SELV FALLER JEG innenfor P3s målgruppe mellom 15 og 30, men må innrømme at jeg sjelden tyr til P3 når jeg skal orientere meg om ny musikk. Ja, «Urørt» gir en uvurderlig introduksjon til nye norske artister. Ja, jeg forsøker å få med meg National Rap Show så ofte jeg kan. Men kanalens minste felles multiplum -pregede A-liste har ført til at jeg heller tyr til nettradiokanaler, enn å måtte høre de samme låtene om og om igjen på P3. Det er så altfor, altfor kjedelig.

DENNE DEBATTEN HANDLER egentlig om hvordan ungdommens allmennkringkaster burde være - kred eller kommers? Når er en radiokanal viktigst, når mange lytter til noe de kan få andre steder, eller når noen få hører på noe unikt? P3-veteran Harald Are Lund hevdet at splittelsen mellom streng musikkformattering på dagtid, og mer spesialiserte musikkprogrammer på kveldstid, er en nødvendighet slik konkurransesituasjonen er i dag. Det høres fornuftig ut, men i hvor stor grad er det egentlig P3s rolle å konkurrere med Kanal 24? P3 vil være størst blant ungdommen, men skal ikke en allmennkringkaster også være en alternativ mediekanal i en gjennomkommersialisert virkelighet?