Radioskurr

I bunnen av «Radiopiratene» ligger det en spennende historie, men den kommer aldri helt til overflaten.

Film: Forestill deg at du sitter og lytter på P2. Du legger deg bakover i din elegante Stressless. Hvitvinsglasset ligger lett og duggfriskt i hånden din og du sukker av velbehag. Plutselig bryter to veslevoksne barnestemmer inn i radioprogrammet.

Du hører på «Radiopiratene», roper de. Verdens farligste radioprogram.

Forbauset setter du deg opp og vrir på søkeren. Det er Radiopirater på alle bølgene. Så begynner de å rappe. Veldig ivrig barnerapp. Lyse, pipende stemmer. Verre enn to små karer. Verre en dance. Hva gjør disse uskikkelige barna i dette velfungerende voksenuniverset?!


Anarkisme


Handlingen i «Radiopiratene» utspiller seg på et avsides småsted kalt Skjelleruten, et overbeskyttet borettslag, et strømlinjeformet samfunn à la de man kjenner fra filmer som «Edvard Saksehånd» og «Pleasantville». Hit flytter Karl Jonathan og faren, og med sin annerledeshet blir de kjapt en verkebyll på borettslaglederens rumpe.

Karl Jonathan blir venn med Sisseline, og på en ferd i skogen som omkranser Skjelleruten, oppdager de et gammelt radiotårn. I god anarkistisk ånd propper de borettslagsbeboernes hoder fulle av opprørspropaganda, der målet er å styrte borettslagtyrannen og Skjellerutens egen radiostemme, spilt av Gard Eidsvold.


Øksejaget


Rammen er spennende, men det samfunnskritiske potensialet utnyttes ikke godt nok. Det som kunne blitt en smart barnefilm med flere lag, utvikler seg i stedet til en enkel sjangerfilm med klassisk svart/hvitt-tematikk.

Når det er sagt, så har filmskaperne lykkes i å utvikle underlige og morsomme karakterer. Anders Hermann Clausen og Helene Gystad debuterer på lerretet som opprørske barn. Fridtjov Såheim spiller kinakåldyrkende far, og synes opptatt av å lære sin sønn å banne. Gard Eidsvold er en avart av dr. Evil, der han kontrollerer borettslagsbeboerne med skremselspropaganda. Henrik Mestad er rockrebellen i skogen, et skinnkledd utskudd som alle frykter, mens Ane Dahl Torp er boksegal mor. Og Per Christian Ellefsen er en nærsynt, men svært balltreglad advokat.

Det er et særdeles sterkt ensemble Stig Andersen har fått med seg, og de gjør alle gode tolkninger. Typegalleriet er fargerikt, men heller ikke dette blir utnyttet godt nok. Figurene blir aldri fullendte skikkelser, aldri mer enn karikaturer.

Handlingene deres er heller ikke like motivert. Helt uten sammenheng jager for eksempel Fridtjov Såheim sin sønn med en øks i en lengre scene. Han er- faen så sulten, som han sier, og har som mål å slakte familiens kjælekanin. I den neste scenen er dette fullstendig glemt.

Filmskaperen virker i det hele tatt mest opptatt av å holde et høyt energinivå filmen igjennom, der han setter sammen en rekke morsomme sekvenser, fotograferer dette fint uten å tenke helhet. Tanken synes å være så lenge det skjer noe fartsfylt i hver scene, vil barna underholdes.

Og kanskje de gjør det, kanskje de gir blaffen i de filmatiske manglene, og bare lar seg rive med av det energiske tegneserieuniverset.