Radmager Hamlet skyter og skiter

En Hamlet som pisser i buksa, Peter Brooks rørende historie fra Sør-Afrika, og en teatersjef med kloster-løfte fra skuespillerne, viser at europeisk teater lever.

TAORMINA på Sicilia (Dagbladet): Har du ikke sett den italienske frigruppa Societas Raffaello Sanzio, kan du bare glemme alt du noensinne har hørt og sett av ekstremteater.

Deres forestilling «Amleto», som ble vist under utdelingen av den åttende europeiske teaterprisen i Taormina på Sicilia nylig, er så ekstrem mot både sanseapparat og teatertentakler at selv garvede europeiske teaterkritikere forlater salen.

I to timer stolprer en radmager og desperat Hamlet, eller Amleto, rundt på høye hæler på scenen. Han plager seg selv fysisk, pisser bokstavelig talt i buksa, skiter på potte, skriker ut: «Love me! Love me! Love me!» og fyrer av et syttititall gjallende pistolskudd underveis, så du har øresus i to uker etterpå.

SOCIETAS RAFFAELLO SANZIO ble stiftet av en gjeng idealistiske italienske kunststudenter i 1981. De har sin base i gruvebyen Cesena, en søvnig, norditaliensk provinsstad hvor det skjer lite annet enn denne teatertruppens rabiate og absurde oppsetninger. Ifølge Roma-avisa La Repubblicas teateranmelder, Franco Quadri, har Societas Raffaello Sanzio på tjue år vokst fra å være ytterliggående provokatører til å bli en av de fremste europeiske innovatørene av klassiske teatertekster. En fornyelse som i dag formidles med et gjennomført billedfiendtlig og fysisk scenespråk.

For bak Societas' sjokkeffekter og bomberomestetikk ligger det et kunstsyn. Eller snarere et antikunstsyn formulert som et veritabelt angrep på den typen teater som reproduserer virkeligheten på scenen.

Societas mener teatret ble gjort til slave av dramatikerne allerede i antikken, og ønsker å frigjøre seg fra den tradisjonen. Derfor har de jevnlig krasjet klassiske teatertekster og satt menneskets fysiske og dyriske sider opp mot dets åndelige og siviliserte.

I «Amleto» er Shakespeares Hamlet blitt en autist og et skadeskutt dyr fanget i en mekanisk scenisk ramme av gamle bilbatterier som gnistrer, slår og spraker. Det er vemmelig og sykt teater, men likevel fascinerende. Dette er Hamlets tragedie kokt ned til eksistensielt nullpunkt. Desperasjon krysser galskap, og kampen for identitet, for å bli et jeg, er et absolutt være eller ikke være.

FRA SOCIETAS «AMLETO» og til teaterlegenden Peter Brooks «Le costume» (Dressen) er veien lang. «Le costume» gjestet fra Brooks teater Bouffes du Nord i Paris, og bygger på en poetisk sørafrikansk fabel forfattet av Can Themba. Den foregår i 50-åras Sophiatown, en forstad til Johannesburg. Philemon tar kona, Matilda, på fersken med en annen mann.

Men istedenfor å tenne på alle plugger hevner Philemon seg langsomt, med smil og vennlighet. Blant annet ved å gjøre den grå dressen elskeren måtte stikke fra, til et hellig symbol, et totem som Philemon mater ved bordet og går tur med om kvelden.

I Brooks regi og med bare svarte skuespillere på scenen, er «Le costume» blitt en leken, musikalsk, naiv og rørende historie. Fortalt med stemningsfull og gjennomsiktig enkelhet.

Forskjellen til tross, så har «Amleto» og «Le costume» ikke bare det til felles at de begge ble premiert som nyskapende teater under Taormina-festivalen. Men også at de, som mye annet innen europeisk teater for tida, søker mot rendyrkingen av det teatrale, av å reetablere teatret som en genuin og autentisk kunstart i en teknologisk og digitalisert tidsalder. Det vil ikke si at teatret ikke skal integrere andre kunstarter.

Trenden for tida er snarere integrasjon av nye uttrykk innen musikk, dans og billedkunst i et teatralt totaluttrykk. Men som Hamlet må også teatret stadig finne seg selv og sin egenart. Og det skjer primært gjennom de gode historiene. Enten ved å fortelle dem. Eller ved å destruere dem.

SIDEN 1986 HAR TAORMINA-FESTIVALEN på Sicilia og EU i fellesskap delt ut Den europeiske teaterprisen. Juryen består av ledende teaterkritikere, teatervitere og teaterfolk. «Premio Europa per il Teatro», som prisen heter på italiensk, er en av de gjeveste i europeisk teatersammenheng. Foruten Societas Raffaello Sanzio og Peter Brook, ble den nederlandske frigruppa Theatergroep Hollandia og den nye sjefen for tyskernes nasjonalscene Schaubühne, Thomas Ostermeier, hedret for sine produksjoner innen «den nye europeiske virkeligheten i teatret».

Juryens ærespris gikk til den russiske instruktøren Lev Dodin, som med dette ble løftet opp i samme klasse som de tidligere prisvinnerne Peter Brook, Pina Bausch, Robert Wilson og Ariane Mnouchkine. Dodin og hans Maly Drama Teatr fra St. Petersburg gjestet festivalen med to produksjoner, den tjue år gamle og stadig like besnærende «Huset», samt verdenspremieren på Brian Friels «Molly Sweeney». Sistnevnte var en stor skuffelse, langt tammere enn oppsetningene som gikk på henholdsvis Det Norske Teatret og Teater Ibsen her hjemme.

Mens «Huset» er en type overskridende realistisk teater så utrolig dyktig utført og med øyeblikk av stor hengivenhet og følsomhet. «Huset» bygger på en roman av Fjodor Abramov. Det er en slektskrønike fra den russiske landsbygda i åra etter krigen, en slags «Vestavind» i Dostojevskij-versjon, om man vil. Ensemblet teller nærmere tretti. De virkeliggjør et imponerende galleri av ulike karakterer mens åra går og svære skipsskrog av tre hever og senker seg fra taket. «Huset» er en lovprisning av det vanlige mennesket, av dramaet i hverdagen og vel noe av det beste man kan se av realistisk innlevelsesteater post Stanislavskij.

THEATERGROEP HOLLANDIAS «Ongebluste Kalk» handler om en ung, enkel og idealistisk nederlender med verdenshistoriske griller i hodet, Marinus van der Lubbe, som faktisk har levd. Denne det 20. århundrets Woyzeck stikker den tyske Riksdagen i brann, og ønsker å gå til Kina for å rive den kinesiske mur.

Det er en monolog ledsaget av teknomusikk og med sterk fysisk tilstedeværelse fra skuespilleren, Jeroen Willems.

Hollandias program er å avdekke hvordan de som har makt i samfunnet i dag, bruker den. Ut fra denne overordnede målsettingen velger de stykke. Det kan være alt fra greske tragedier, taler fra en av Shell Oils sjefer til fragmenter av Pasolini. Ut fra det igjen velger de spillested. De har spilt i garasjer, drivhus, nedlagte skipsverft og gudene vet ikke hva.

Utforskningen av maktmekanismene i den greske myten om Prometevs, for eksempel, ble lagt til et bilopphoggeri, med dets omgivelser av vrakgods og aggressivt metall. Hollandia fnyser av teater i faste teaterbygninger. Det er, ifølge dem, stivnet kunst.

Schaubühnes nye 32-årige sjef, Thomas Ostermeier, gjestet Taormina med en heller pretensiøs iscenesettelse av Sarah Kanes desperate kjærlighetsmonolog for fire stemmer, «Crave». De fire skuespillerne fra Schaubühne sto på hver sin store søyle av svart glass og snakket frontalt, men kom ikke helt i kontakt med tekstens dypere lag.

Derimot er Ostermeiers klosterløfte fra sitt nyansatte ensemble spennende: På tre år skal de verken ta reklameoppdrag, spille i film eller annet, bare konsentrere seg om teater.

Schaubühne ga de fast ansatte fyken, startet fra null, og hyrte inn helt nye folk på treårskontrakter.

Kanskje er det denne nye organisatoriske teatertrenden vi burde sørge for å få til Norge først?