Ræppens redning

Amerikanske Jurassic 5 debuterer med et av nittitallets kanskje viktigste ræpp-plater. De viser at fornyelsens vei ligger i hipp-hopps gamle skole, og spås å bli selve redningen for den bokstavelig talt skadeskutte sjangeren.

Mange har for lengst har gitt opp håpet om at amerikansk hipp-hopp noen gang kommer til å reise seg fra den håpløst negative smørja scenen har havnet i. Mens man i hipp-hopp-kulturens spede begynnelse var mer opptatt av å skryte på seg en stor kvinnelig beundrerskare, gjør noen av dagens ræppere dette i form av antall damer de har voldtatt.

Ultraynisk

Hvordan en hel kultur har klarte å bevege seg fra Public Enemys sterkt samfunnskritiske «Fight The Power» (1989) til dagens ultrakyniske og alltid negative gangsta-ræpp er litt av et under. Det eneste levende alternativet har vært Wu-Tang Clan, og selv deres mønsterbeskyttede bruk av skumle strykere og paranoide konspirasjons-ræpping blir ensformig i lengden.

Funky juvel

Alt dette leder opp til det enorme behovet den amerikanske ræpp-scenen har for et band som Jurrasic 5. Et LA-basert kollektiv som - hvis alt går etter planen - vil redde ræppen fra å synke enda lenger ned i den miserable myra. Appellen ligger i at Jurassic 5 følger sin enkle, men overbevisende blanding av nye hardcore rytmer og den gamle hipp-hopp-skolens måte å rime og ræppe på. De går tilbake til den gangen da funky beats og oppfinnsomme rim var varemerket. Det høres kanskje ikke så spennende ut på papiret, men straks du blir eksponert for gruppas festinnstilte debut, gjenvinner du umiddelbart troen på at det fortsatt kan produseres rivende hipp-hopp-album. Timing og teknikk, funk og groove er viktigere enn utsvevende bruk av banning, penger og narko. De leverer dermed en sjelden juvel av et ræppalbum: et som er morsomt, intelligent, positivt og funky.