Raffinert dikter

Man kan godt forstå dem som synes Liv Køltzow er en «kjedelig» forfatter. Hun er nemlig ikke av dem som frir til lesere som søker spenning og dramatikk.

Hun skyr det spektakulære og sensasjonelle, hun gir oss vårt daglige liv i retur, hun er tredemøllens kartograf. Men få har med en slik vedvarende tålmodighet gitt uttrykk for lengselen etter forvandling, for ønsket om å forlate tredemøllen, for viljen til å leve et liv på noen andre premisser. Drevet til veggs av et savn og en utilfredshet som de ikke kan forklare seg, selv om de hele tida forsøker å sette ord på det, lever hennes personer under gjentakelsens lov. «Hun hadde (...) vært jaget av tanker som flettet seg i hverandre uten å høre sammen, som motsa hverandre, tilintetgjorde hverandre, som jaget hverandre på flukt eller grep seg selv i halen og stanset ved uløselige korsveier...», heter det i en av novellene, og det er den stille desperasjon og den bundne lidenskap hvormed disse tankefloker og følelsesirrganger uttrykkes, som får tekstene hennes til å vibrere av en indre spenning som kompenserer for mangelen på ytre dramatikk - men vel å merke kun hvis man har blikk for de bittesmå forskyvninger, de knapt merkbare overganger, krusningene, rytmen... alt dette som skaper denne helt merkbare spesielle atmosfæren av bevegelighet og stillstand i Køltzows tekster.

Tosidig

Køltzows prosa er ekspressiv og analytisk på samme tid, og det er nettopp denne kombinasjonen som gjør hennes skrivemåte så særegen. Refleksjon og følelsesuttrykk er ikke atskilt. Følelser formidles og reflekteres over i én og samme bevegelse, suggesjon og tanke danner en enhet. Karakteristisk er også den måten Køltzow projiserer følelser og tanker over på omverden. De færreste oppfatter henne som billeddikter, men nettopp bildet står uhyre sentralt, ja, kanskje er det nettopp billeddannelsen som er hennes fornemste styrke. Hun er blikkets og sansenes forfatter. At hennes første bok bærer tittelen «Øyet i treet» er ingen tilfeldighet.

Bildene kan synes deskriptive, men de har nesten alltid en metaforisk dimensjon, dog sjelden en direkte symbolfunksjon. Snarere utløser eller akkompagnerer de en følelse som bildet i seg selv blir bærer av. Det danner selve kjernen i det rytmisk-suggererende språket; de er så å si det atmosfæreskapende blikkfang. Følgende sekvens, en scene fra havna i Istanbul (i novellen «Sommer»), er et glitrende eksempel på dette: «(...) det blå vannet som ligger og flyter bak tårnene av trebutter, oljekanner, kasser, bak fortøyningspælene, de fortøyde fergene og småbåtene, bak alt det rustne, hvitmalte, svartmalte, oljetilgrisete jernet og treverket, mastene, ventilene, pipene og de små, flate prammene fortøyd langs en skipsside som alt sammen hører så tett, intenst og selvfølgelig med til bildet av havn, sjø, fisk, på én gang kjent og fremmed, overdrevet, sterkere, skitnere, vakrere, bedre og sannere her enn i andre havner, på andre steder, i andre sjøbyer, det blå vannet dukker bitvis fram bak alt rotet og beveger seg bestandig i et nytt, rytmisk mønster, alltid rytmisk, en rytmelov (min uth.), skjøvet til side av nye båter som produserer nye, kreppete bølgetopper, småløpende og tett på hverandre eller større og sintere med større avstand mellom (...)».

Tenker man på Marcel Proust, Nathalie Sarraute, Virginia Woolf, tenker man ikke feil. Det er bl.a. hos disse noen av Køltzows viktigste litterære forutsetninger ligger.

Kresen stilist

«Sommer» er en av sju nye tekster i den foreliggende «Noveller i samling», som ellers omfatter debutsamlingen «Øyet i treet» fra 1970, og de to langnovellene som utgjør boka «April/November» fra 1983, tidligere utgitt i paperback («Øyet i treet og andre noveller», 1994). Hardcover-utgaven av i år må antas å henge sammen med at Køltzow ble tildelt Brage-prisen sist høst, en pris denne kresne stilisten i høyeste grad fortjente. Novellene tåler da også å bli gjenlest. De står ikke noe tilbake for hennes romaner; især gjelder det de første; til debutsamling å være er «Øyet i treet» en sjeldent gjennomført samling. De nye tekstene er alle fra tidsrommet 1979- 1989. Ved siden av den ypperlige «turistnovellen», merker den sterke samlivsnovellen «En uvirkelig smerte» seg ut, men utover dette må jeg med hånden på hjertet tilstå at jeg setter større pris på det Køltzow allerede har publisert, og jeg deler i alle fall ikke Atle Kittangs høye vurdering av korttekstene. Men bevares, de holder jo mål, alt det Køltzow har publisert holder mål.

I sitt etterord er Kittang mindre «analytisk» enn vi er vant med. Det likner mer en hyllest, en kjærlighetserklæring til en forfatter han setter særlig høyt, en erklæring vi gjerne slutter oss til. Liv Køltzows språklige raffinement er det nemlig få av våre moderne forfattere som kan gjøre rangen stridig.

<B>LIV KØLTZOV:</B> Hun er blikkets og sansenes forfatter.