Raffinert hanekamp

Vittig, kløktig og severdig kammerspill. Av og med folk fra øverste hylle.

FILM: Vanskeligere er det ikke. Sett filmlegenden Michael Caine opp imot stjerneskuddet Jude Law, gi dem et filmmanuskript ført i pennen av ingen ringere enn nobelprisvinner i litteratur Harold Pinter, og gi til slutt tøylene over til den anerkjente teater og filmregissøren Kenneth Branagh. Resultatet er «Skyggespill», et halvannen times langt kammerspill, et teaterstykke gjort til film, med kjapp, snerten og kløktig dialog og eminente skuespillerprestasjoner.

Man skal være forsiktig med å avsløre handling fra denne filmen. Hver detalj er nøye planlagt, og nærmest hver replikk henspiller til noe kommende.

Manndomsprøve

Filmen begynner idet skuespilleren Milo Tindle (Jude Law) parkerer på tunet til den bestselgende forfatteren Andrew Wyke (Michael Caine).

«Hvordan har du kommet deg hit», spør Wyke.

«Jeg har kjørt», svarer Tindle.

«I hvilken bil?»

«Hva mener du med i hvilken bil, i den der», peker Tindle.

«Selvfølgelig. Den andre, store flotte der, er jo min», sier Wyke.

Og slik fortsetter munnhoggeriet.

Tindle er kommet for å få Wyke til å signere sin kones skilsmissepapirer. Men Wyke lar ikke sin kones elsker slippe unna uten å svette.

Gammel film, ny drakt

Det er duket for et spill, en hanekamp der klassetilhørighet, kulturell kapital, intelligens og manndom skal testes. Ting tar, for å si det mildt, uventede vendinger. Og til tross for at alt det som skjer kanskje ikke er like troverdig, er det severdig.

«Skyggespill», eller «Sleuth» som den egentlig heter, er en ny versjon av filmen med samme navn fra 1972.

Den gang spilte Michael Caine rollen til Jude Law. Plottet er det samme som den gang, men likevel må man kunne si at dette er en annen film. Harold Pinter har satt sin signatur på skuespillet til Anthony Shaffer, og 2007-versjonen er vittigere og smartere enn originalen. En film god for humøret og viddet.