Ragde og klisjeene

RAGDE-DEBATTEN: «Figurene blir som språket – klisjeer, en anmassende opphopning av forslitte og stivnede uttrykksformer.» Denne dommen feller litteraturviter Kjell Ivar Skjærdingstad fra sitt skrivebord i Oslo sentrum.

Jeg har ikke kapasitet til å ta inn over meg all den elendighet og bekrefting av fordommer som Anne B. Ragdes diktning påfører oss. Men jeg har stor trygghet i – og tillit til de titusener av mennesker som har lest hele Neshov-triologien – og de mange som hver kveld har fylt teatret der «Berlinerpoplene» spilles – når de uttrykker at dette er en uhyre spennende historie, godt fortalt, med skarpt iakttatt persongalleri. Og jeg har ikke observert en eneste leser eller teatergjenger som har vært plaget av klisjeer eller forslitte og stivnede uttrykksmåter.

La meg bare kort ta tak i ett av ankepunktene: At homofile Erlend er akkurat så skrullete og manièrt som den allmenne homoklisje tilsier. Dette er tøv! Selvsagt er det troverdig at Erlend og hans velsituerte samboer i en årrekke – midt i København – har utviklet et eksklusivt levesett med elegante interiører, vakre ting og tildels eksaltert feting. Men det kan vel til forveksling ligne virkeligheten i mange miljøer, uansett om man er homo, hetero, eller om man går i sin grav uten riktig å vite hvilken fil man egentlig skulle ha kastet glans over…

Men Ragdes grep er at når Erlend vender hjem til gården på Byneset så er han en pådriver for å ordne opp i mye av den katastrofen som rammer Neshov etter morens død. Her er det totalt fravær av knekte håndledd og fisteltale og velbrukte klisjeer. Vi ser noe så sjeldent som en homofil person som gjennom å mestre vanskelige situasjoner tar tak og rydder opp i fastlåste familieanliggender. Han blir en mann som møtes med respekt både i bøkene og i teateroppsetningen. Og det er vel tross alt ikke så øredøvende vanlig i norsk samtidsdramatikk?

Lesere og teaterpublikum er ikke dumme. Hadde Ragdes litterære anliggender vært så sanseløst uinteressante, stivnet og klisjefylt – ja, så hadde nok både leserne og teaterpublikummet falt fra. Men det gjør de ikke.

Det er alltid moro med litteraturvitere som har skrivebord på et institutt. Men av og til kan det vel være forfriskende å løsrive seg fra kontorlandskapene også? Hadde det vært billetter å oppdrive tror jeg litteraturviteren hadde hatt godt av et teaterbesøk i Trondheim nå.