BLÅ FARE:  Opposisjonen liker Siv Jensen bedre som finansminister enn som Frp-leder. Her sammen med statsminister Erna Solberg under finansdebatten på Stortinget tirsdag. 
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
BLÅ FARE: Opposisjonen liker Siv Jensen bedre som finansminister enn som Frp-leder. Her sammen med statsminister Erna Solberg under finansdebatten på Stortinget tirsdag. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Ragnarok er utsatt

Av og til kan en prosent være nok til å skape en politisk avgrunn, skriver Marie Simonsen.

Meninger

La oss skru tida tilbake, åpnet Hans Olav Syversen (Krf) finansdebatten i går. Nei, han siktet ikke til økt kontantstøtte, færre og dyrere barnehageplasser, kutt i fedrekvoten og legers reservasjonsrett. Han ville bare tilbake til valgkampen, hvor de rødgrønne spådde ragnarok med en ny regjering. Verden har beviselig ikke gått under, mente han, selv om påfølgende innlegg fra opposisjonen stilte spørsmål ved om den ikke er på god vei.

Men dermed var tonen satt. Finansdebatten skulle handle om at de rødgrønne hadde tatt feil i sine skremsler. Det måtte opposisjonen for skams skyld være enig i, men beskyldte derimot regjeringen for omfattende løftebrudd. Både Ap og SV var særlig bekymret for skuffete Frp-velgere, men kunne berolige dem med at regjeringen i neste budsjett ville gå mye lengre. Ragnarok er bare utsatt.

Det er opposisjonens jobb å finne feil i regjeringens statsbudsjett. Med et budsjett på over 1000 milliarder kroner kan det av og til fortone seg som å lete etter nåla i høystakken og gjøre den om til en høygaffel. I år var jobben enda tøffere. Etter at regjeringen og dens to moderate partnere har plusset på og flyttet noen få milliarder fram og tilbake, er fortsatt 99 prosent av budsjettet rødgrønt. Dermed kunne posisjonene i finansdebatten virke snudd på hodet. Mens samarbeidspartiene var strålende fornøyd med budsjettet, mente opposisjonen at de få justeringene i deres eget budsjett var forskjellen på himmel og helvete.

Bedre ble det ikke av at NHO samme morgen varslet akselererende pessimisme i norsk økonomi. Det er ingen god nyhet, men det betyr at finansminister Siv Jensen lettere kan forsvare økt pengebruk og skatteletter som tiltak for å hindre en bråstopp. Hun er der Jens Stoltenberg var under finanskrisa i 2008 og kan åpne pengesekken uten å bli beskyldt for å være uansvarlig.

Samtidig legger det hardere press på regjeringen for å lykkes i den økonomiske politikken. Debatten vil stå om hva som for eksempel er vekstfremmende skatteletter. Og for hvem. Regjeringen må håpe at skattelette til de mest velstående ikke bare er vekstfremmende for deres lommebøker, men pløyes raskt tilbake og skaper arbeidsplasser. Den må oppnå resultater der den var skarpest i sin kritikk av Stoltenberg-regjeringen, i todelingen av økonomien og reduksjon av helsekøer og byråkrati.

Det er en formidabel oppgave som de borgerlige har dels helt andre løsninger på enn det som kommer fram av endringene i neste års budsjett. Derfor handlet finansdebatten like mye om budsjettene fremover og hva som er i vente. Der var det ingen uenighet. Begge sider mente det var grunn til å ha langt større forventninger allerede til neste budsjett, og at dette bare var en forsmak som varsler en ny retning. Spørsmålet er om begge sider overdrev tempoet. Budsjettet må fortsatt gjøres opp med Venstre eller Krf, begge to, eller andre i opposisjonen.

Derfor ga skyggeboksingen i Stortinget et lite varsel om hvordan neste periode under en mindretallsregjering vil arte seg. Venstre og Krf ble vekselvis hånet og lokket av opposisjonen, mens regjeringspartiene fristet med større gjennomslag i posisjon. Selv ønsket de to et fristilt senterparti velkommen tilbake i sentrum: Det virket enn så lenge noe håpefullt.

Med det pessimistiske NHO-barometeret som bakteppe, skulle det snakkes om den store økonomien, men den har en lei tendens til å inneholde mennesker som rammes av tallene på plansjene. I politikk er det verdispørsmålene som skiller. Det er likestilling, klima, asylpolitikk, bistand, fattigdom, distriktspolitikk, som virkelig tester smertegrensen, og som engasjerer velgere.
Endringene i det blå
budsjettet demonstrerte at sentrum dro regjeringen nesten tilbake til start i slike verdispørsmål med unntak av hovedsatsingen på skattelette. Det var en liten pris for å få Venstre og Krf inn i folden på lengre sikt.

Det mest dramatiske som skjedde under finansdebatten var at Erna Solberg feide et vannglass ned på gulvet så det knuste. Jeg ble visst for ivrig, sa Solberg. Men det er hun ikke. Hun er tvert om tålmodig og forberedt på at hun trenger enda en periode for å nå målet.Etter fire uker har hun så vidt begynt.