Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Rai rai, sjømann!

Jeg lengter ikke etter opprør, tvert imot, skriver Steffen Sørum i sitt svar på Aslak Nores innlegg i Dagbladet i går.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

UNG STUDENT

søker oppmerksomhet. Hva er dette? tenker jeg når jeg leser Aslak Nores innlegg hvor han fronter meg og unge forfattere med opprørslengsel og mangel på kontakt med virkeligheten. Jeg lengter ikke etter opprør, tvert i mot. Min siste roman, Fundamentalt nå, ender i en krystallnattlignende opprensing av muslimske miljøer over hele Europa.

Kolonner med militære lastebiler tvinger mennesker ut av hjemmene sine og ut på gaten, mens butikkvinduer knuses og hovedpersonen blir slått av batonger. Opprørslengsel? Nei. Jeg beskriver hvordan ulmende hat og fremmedfrykt havner ut av kontroll etter en terrorhandling. Jeg brukte tre år på å skrive en roman om Oslo sett gjennom en ung irakers øyne.

Jeg forsøkte å dokumentere min egen uvitenhet om innvandrere gjennom romanens hovedperson. Jeg søkte jobb under navnet «Kazzab al-Abyad» for å kjenne avvisningene på telefonen. Hvordan potensielle arbeidsgivere reagerte på navnet, hvordan de klarte å få meg til å føle meg mindreverdig, uten at jeg kunne ta dem for noe rasistisk.

Noen minutter etter hadde jeg en hyggelig telefonsamtale med samme person. Som Steffen, ikke Kazzab.

JEG VALGTE

å skrive under et arabisk navn, og med innvandrermotiv, fordi jeg følte det var nødvendig. Hvorfor jeg fikk behov til å skrive sterkt politisk, kan jeg ikke gi et enkelt svar på. Som ydmyk forfatter forsøkte jeg å dokumentere en virkelighet som når som helst kunne eksplodere. I samme tidsperiode som min utgivelse, kom det flere romaner om «Hippe Grunerløkka». Det fantes ikke én karakter i disse bøkene med annen hudfarge (om de ikke solgte kebab, eller kjørte taxi). Et hipt Oslo klinisk renset for innvandrere. På samme måte har Lars Ramslie skrevet om en sjarmløs, fet og lite attraktiv mann, og at han ikke en gang skal har rett på en seksualitet i vårt kliniske, perfekte miljø. Sterkt gjort. Nore kalte Ramslie for småborgelig og egoistisk, fordi han ikke ønsket å være «et tannhjul i samfunnsmaskineriet, å fylle en funksjon er ikke nok for den overskridende og subversive intelligentsiaen» Hva er det Nore mener?

FORFATTER: HOLD

kjeft og smil pent! Skal forfattere levere underholdningsvaren, helst tre ganger i året slik Svarstad Haugland ønsker, og så holde seg langt unna lengsel og samfunnskritikk? Skal ikke forfattere kunne mene noe før de har vasket gulv? Nore mener tydeligvis det: «Aslak Sira Myhre fortjener respekt for han, tross sine mislyktes bestrebelser på å tenke som en vaskehjelp, faktisk har kjent lavlønnet servicearbeid på kroppen». Dette var tydeligvis en bra ting, i motsetning til meg som skulle ha blitt så ivrig i mitt svermeri at jeg skumpet borti en kaffelatte og sølte utover buksebenet mitt?

Kjære student Aslak Nore: Om det bryr deg, så har jeg hatt mine vaskejobber, lagerjobber, kjøkkenjobber, malerjobber - skulle dette innebære bedre bøker, eller skulle jeg da være et takknemlig «tannhjul i samfunnsmaskineriet»? Nei, nei, nei!

Nore hevder at svermeriet etter utopien bygger på det motsatte av hard arbeid «på gølvet», altså «intellektuelles avstand til virkeligheten, og lengselen etter å gripe den». Enten tror arbeidere er dumme? Eller så misliker han kritikk av samfunnet? Er det galt å ønske forandring? Nore lager kunstige skiller mellom «arbeiderklasse» og «intelligentsia». «Bare sjømenn kan skrive gode bøker»-svada. En slik mangel på virkelighetsforståelse fortjener egentlig ikke å kommenteres. De fleste unge forfattere jobber, de fleste unge forfattere betaler regninger og dagdrømmer (som vanlige mennesker). Johan Harstad, Olaug Nilssen, Nikolaj Frobenius, Trond Davidsen, Helen Uri, Lars Ramslie, John Erik Riley og Tore Renberg skriver godt om virkelighet. Harstads Ambulanse, Mølleland av Riley eller Den sjenerte pornografen av Frobenius er mesterlig skrevet og samfunnskritisk. De tør si hva de mener. Og all respekt for det! Nores innlegg blir «flavour of the month». Først skal man klage på at unge forfattere ikke skriver politisk, så skriver de for mye om familien, og så er de plutselig virkelighetsfjerne. Slutt å syte.

JEG SKJØNNER

ikke hva slags «mangel på kontakt med virkeligheten som må kompenseres med lengsel etter opprør» Nore snakker om. Jeg skriver bøker om ting jeg brenner for, jeg jobber - og noen ganger har jeg en meningsfull jobb, jeg forsøker å være en god far for sønnen min, jeg elsker kjæresten min og jeg prøver å ta vare på alle menneskene rundt meg. Dette er min virkelighet. Noen ganger har den vært brutal og full av faenskap, andre ganger har den vært grå og kjedelig, og noen ganger skinner solen. Er det denne virkeligheten han mener?

Måten jeg jobber på, er å okkuperer sanne historier. Jeg vrir på dem og legger til eller fjerner elementer. I arbeidet med Fundamentalt nå, hadde jeg samtaler med innvandrerungdom. Jeg leste om skadene etter den første golfkrigen, og alt dette sjokkerte meg. Jeg snakket med folk som løy til norske myndigheter og sa at de var fra Irak, mens de var fra andre områder som man her definerte som «fredelige». Det sjokkerte meg ikke. Jeg ville sannsynligvis gjort det samme. Nore henviser til et intervju i Klassekampen hvor jeg uttalte at jeg «gjerne ville forsvare terrorisme». Det er riktig. Krig og frigjøringskamp er mer eller mindre ble tåkelagt som «terrorisme». Det å stå opp mot USA ble oppfattet som terror. Jeg vil helt klart forsvare denne kampen mot undertrykkelse og eliminering. 911 er dagen Mikke Mus begynte å blø. Dette er frihetssymbol på lik linje med stormingen av Vinterpalasset. Endelig forsto den vanlige amerikaneren at de ikke kunne ture frem slik det passet dem.

JEG OPPLEVER,

som mange andre, at «virkeligheten» forenkles og tolkes svart/ hvitt. Alt som er mer komplisert enn ja/ nei har blitt vanskelig å formidle. Har vi ikke alle «vært der» og så lest avisen, eller sett «det på teve» dagen etter, og er helt fremmed for fremstillingen? Jeg må snu ting på hodet. Er man ikke er kritisk, eller våger å ta andre standpunkter enn «de normale og korrekte» blir man virkelighetsfjern og det blir det sjeldent god litteratur av. Nore prøver å skape debatt på grunnlag av et avisintervju, kaffelatte og en gulvmopp. Han sier ingenting, verken om mitt eller andre unge forfatterskap. Jeg vil heller høre om hvordan en norsk forfatter som er innstilt til Nordisk råds litteraturpris blir latterliggjort i alle landets kulturmedier fordi han kjører sporvogn. Dette er forfatterens virkelighet også...

<!--BTEK0--> CAFFÉ LATTE: Først skal man klage på at unge forfattere ikke skriver politisk, så skriver de for mye om familien, og så er de plutselig virkelighetsfjerne. Slutt å syte, skriver Steffen Sørum, her på kafé. <!--/BTEK0-->