«Raising Helen»

Intetsigende komedie om kvinnerollen.

FILM: Det er neimen ikke lett å lage komedie. Forhåpentligvis skal filmen være morsom, men skal den også være romantisk? Alvorstung? Søtladen og familievennlig? Moralsk oppbyggende? Så kan man selvfølgelig gjøre som i «Raising Helen». Sause sammen en vassen frokostblanding av alt sammen, og slenge oppi en søt blondine. Helen Harris (Kate Hudson) lever livets glade dager. Hun er ung. Hun er vakker, og hun jobber selvfølgelig i et modellbyrå.

Helen har også en smule etableringsangst, og føler så visst ikke den biologiske klokka tikke. Noe som jo er en ærlig sak for kvinner i midten av 20-åra. «Pøh!», sier den amerikanske filmindustrien. «Alle kvinner trenger et par barn og ridebukselår.» Så når Helens søster dør, er det selvfølgelig hun som må overta ansvaret for de tre uregjerlige - men også hjerteskjærende sørgende - barna. Og hva skjer? Helen tar selvfølgelig til fornuft og skjønner at familielykke er viktigere enn Gucci-sko. Til slutt finner hun seg også en knusprende tørr prest (John Corbett) som hun inngår et superforpliktende forhold til.

«Raising Helen» er reaksjonært ræl. Filmen vitser riktignok med tradisjonelle kvinneroller, men den terper også på gode amerikanske family values . I tillegg er den verken morsom eller alvorlig. Selv om Kate Hudson er sjarmerende søt, har hun en karaktertegning tynnere enn en skolisse. Nei, grem dere alle feminister. For ikke å snakke om fans av romantiske komedier.