Raketter, frykt og science fiction

USAs planer om rakettskjold settes på dagsordenen igjen når George W. Bush de nærmeste dager møter både EU, NATO og Russlands president Vladimir Putin.

USA drømmer om å kunne skyte ned en rakett med en rakett. Forestillingen er at dette skal gi USA total beskyttelse. Dette er i dag teknologisk «science fiction». Skulle det la seg gjøre, kan systemet lett omgås. Sannsynligheten er stor for at rakettforsvar slik USA nå tenker på, aldri blir realisert. Tidligst kan et rakettforsvar tas i bruk om 10- 15 år. Dette er realiteten på tross av tøff retorikk. Politisk vilje løfter ikke raketter på tvers av fysiske lover.

Ikke bare er det fundamentalt usikkert hvorvidt dette kan bli en realitet. Like usikkert er det hvilken type rakettforsvar som teknologisk lar seg utvikle, og om det blir et nasjonalt dekkende forsvar for USA, for Europa, eller andre deler av verden. Mest trolig vil kun et beskjedent rakettforsvar etableres på litt sikt som ett ledd i USAs globale maktpolitikk - primært i Asia. USA avviser at russiske raketter skal stanses av et rakettforsvar.

USA har to former for rakettforsvar under utvikling. Clinton-administrasjonen arbeidet mest med et system som tar sikte på nedskyting av raketter i innflygningsfasen mot USA. Bush-administrasjonen har dette systemet til kritisk gjennomgang. Bush har vist størst interesse for et system som skyter ned raketter i utskytningsfasen. Økonomiske og teknologiske begrensninger taler mot at begge systemene blir utviklet, selv om USA fastholder at et lagdelt forsvar er målet. Det er av meget stor betydning for den såkalte ABM-traktatens fremtid - og samholdet i NATO - hvilket av systemene Bush-administrasjonen satser penger og politisk prestisje på.

Innflygningsfasen : Et rakettforsvar som skyter ned raketteri innflygningsfasen, vil fra første spadestikk være et brudd på ABM-traktaten. Dette vil derfor kunne skade forholdet til Russland og Kina. Dette bekymrer mange i alle europeiske hovedsteder. ABM-traktaten fra 1972 forbyr et nasjonalt rakettforsvar mot strategiske våpen, men tillater forsvar rundt et begrenset område. Tanken bak forbudet er at et forsvar øker fristelsen til å utføre et første anslag med atomvåpen, når effekten av motpartens gjengjeldelse kan reduseres av et rakettforsvar. Et rakettforsvar skaper dermed økt usikkerhet. Traktaten fastsatte derfor at USA og Sovjetunionen med overlegg ville forbli sårbare for angrep fra den andre parts strategiske atomstyrker. President Bush ser ABM-traktaten som gammeldags fordi USA i dag ser nye trusler.

Utskytningsfasen : Velger USA derimot å utvikle et rakettforsvar som tar sikte på å skyte ned angripende raketter i utskytningsfasen, vil dette ikke før om meget lang tid - og på et langt mer avansert teknologisk nivå enn mulig i dag - bryte med ABM-traktaten. Dessuten vil et rakettforsvar av denne typen i prinsippet også kunne beskytte Europa fordi angripende raketter skytes ned i nærheten av utskytningsstedet - enten de er på vei til USA eller Europa. Et forsvar i innflygningsfasen vil bare gi USA beskyttelse. Derfor møter USA anklager fra europeiske allierte om at USA forsøker å oppnå større sikkerhet enn Europa.

Drømmen om et rakettforsvar er gammel i USA. I denne runden er planene om rakettforsvar drevet frem av USAs ønske om å befeste sin globale maktposisjon. Et rakettforsvar handler derfor ikke kun om at USA vil være usårbart for rakettangrep mot USAs territorium, men om USAs evne til å bruke makt globalt. USA frykter politisk utpressing dersom en fiende kan true USA.

Hvorvidt USAs forhold til Russland og Kina vil preges av strategiske partnerskap eller aktiv rivalisering, gjenstår å se. Rakettforsvar utvikles imidlertid parallelt med et tenkesett preget av økt rivalisering. Det er derfor av stor betydning hvilken type rakettforsvar USA eventuelt velger å utvikle. Trusselsoppfatningene i Russland og Kina vil være avhengige av blant annet dette. Russland vil ha størst problemer med et rakettforsvar som tar sikte på å skyte ned angripende i raketter i innflygningsfasen mot USA, mens Kina trolig langt mer vil frykte et forsvar som skyter ned raketter i utskytningsfasen. Årsaken er at det første alternativet kan oppfattes å true Russlands interkontinentale strategiske atomvåpen, mens det andre alternativet kan forskyve maktbalansen i Asia kraftig i USAs favør.

Den globale bekymringen for USAs planer kommer blant annet av at USA ytterligere vil forsterke den unilaterale linjen i sin utenrikspolitikk. Planene om rakettforsvar bidrar derfor til å undergrave forestillingen som har preget europeisk debatt på 1990-tallet om felles sikkerhet som et udelelig gode. Dette kommer også til syne ved at tanken om bruk av atomvåpen er på vei tilbake. Dersom ideer i en nylig utkommet rapport fra det konservative National Institute for Public Policy slår rot, vil atomvåpen for USA kunne bli viktigere i fremtiden, også som et politisk våpen mot mindre stater. Doktrinen om massiv gjengjeldelse erstattes av USAs overlegne globale makt. For USA er poenget at overlegen makt er langt mer verd enn samarbeid som er bygget på kompromisser. Skulle slike tanker definere USAs globale politikk under Bush, vil det representere en vesentlig endring fra et liberalt og institusjonelt tenkesett under Clintons regjeringstid - til fordel for en mer unilateralistisk strategi.

Innenfor NATO er debatten om rakettforsvar et intimideringsspill, der begge sider påstår å ta mest ansvar for det atlantiske fellesskapet. Fra europeisk side ble USAs planer tidlig møtt med anklager om frakobling av USA fra Europa. USAs svar har vært todelt: På den ene siden at USA vil forsvare venner og allierte best dersom ingen kan drive politisk utpressing ved å true USAs territorium. På den andre siden ved å skape forstillingen om forsterket re-kobling av USA og Europa gjennom et rakettskjold som også dekker Europa.

På tross av den store teknologiske usikkerheten er et rakettforsvar i aller høyeste grad en politisk realitet som bidrar til å forme det globale og transatlantiske politiske spillet. USAs evne til å definere sikkerhetstrusler og responser bidrar til å fastslå USAs makt. Dette er i seg selv viktig for USA fordi NATO ikke kun handler om europeisk sikkerhet, men er et redskap i USAs globale strategi. Rakettforsvar blir et politisk våpen i maktspillet mellom USA og dets allierte, og ikke kun et militært våpen mot USAs fiender. Spillet er fundamentalt sett et spørsmål om makt og innflytelse innenfor NATO - mellom USA og europeiske stater. Dette inngår i den økende rivalisering om lederskap mellom USA og Europa.

Litt vanskelig for Norge, men mer dramatisk for Danmark. USA vil trolig måtte oppgradere sin radar i Thule på Grønland dersom et innflygnings-rakettforsvar etableres. Under overflaten i dansk debatt om rakettforsvar lever forestillingen om at Thule-radaren både kan være en strategisk ressurs og et strategisk problem. Radaren kan oppfattes som en strategisk ressurs fordi en utstrakt hjelpsomhet vil binde Danmark enda nærmere til USA - noe enkelte mener gir trygghet for Danmark. På den andre siden er Thule-radaren et strategisk problem som på en uheldig måte binder Danmark for tett til USA. Ut ifra en slik betraktning kan Danmark håpe at USA enten forkaster alle planer om et rakettforsvar, eller utvikler et forsvar som skyter ned raketter i utskytningsfasen. Årsaken til dette er at Thule-radaren ikke spiller noen som helst rolle i et slikt rakettforsvar. Dermed slipper Danmark unna et vanskelig politisk problem som hittil er møtt med verken ja eller nei til USAs planer for Thule.