MILITÆRET FØRST: Men aller fremst står Kim Jung-un selv. Her til høyre etter enda en utskyting av en langdistanserakett, 28. juli i år. Foto: AFP / NTB / Scanpix
MILITÆRET FØRST: Men aller fremst står Kim Jung-un selv. Her til høyre etter enda en utskyting av en langdistanserakett, 28. juli i år. Foto: AFP / NTB / ScanpixVis mer

Raketter mot hungersnød

En ny sult-katastrofe truer Kim Jong-uns Nord-Korea. Og hva gjør man når man ikke kan spise verken raketter eller atombomber?

Kommentar

Rapporten i forrige uke fra FNs Mat og landbruksorganisasjon (FAO) er alarmerende. Den slår fast at Nord-Korea står overfor en enda verre tørke enn i 2001, og at uten regn nå vil en betydelig del av maten som skulle produseres i år, bli borte. Ifølge FAO ligger prognosene for årets høst under prognosene for 2001, da matproduksjonen var historisk lav, og Nord-Korea trengte massiv hjelp fra utlandet.

Dette skjer i et land der 70 prosent av befolkningen allerede er underernært, og der 20 prosent av dyra til matproduksjonen, griser, geiter, sauer og fjærkre, allerede er dramatisk rammet av tørken. FAO advarer videre mot at hvis det nå skulle komme regn, så er det så tørt, at store deler av jordsmonnet kan bli skylt bort. Nord-Korea består av 85 prosent fjell og stein, så matjord er verdifull.

Det dramatiske bakteppet er den store sult-katastrofen fra 1995 til 1997, da to millioner mennesker - omtrent hver 10. nordkoreaner - døde av sult. Men situasjonen nå er enda vanskeligere, fordi i 2017 så styres landet av Kim Jong-un, mannen som truer med å blåse både naboland og USA i lufta med atombomber, og til en viss grad trolig framstår som troverdig med sine trusler, med sine kjernefysiske sprengladninger og et stadig større og mer slagkraftig utvalg av raketter som kan nå langt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dilemmaet med Kim - som er større enn med hans far Kim Jong-il - er at han i enda større grad er en aggressiv trussel mot omverdenen. Den fremste doktrine for det nordkoreanske regimet er «songun», som betyr «militæret først». Det er ikke noe tomt slagord. Den koreanske folkearmeen er verdens 4. største stående hær, og teller rundt en million soldater. Det betyr at hver 5. borger er militær. I tillegg har landet en reservestyrke på sju millioner.

«Militæret først» er derfor en realitet som gjennomsyrer hele samfunnet, og dominerer hele økonomien. Generalene og de øverste offiserene får de importerte bilene og luksusartiklene fra utlandet. Og resten av de militære styrkene får den beste maten i det som er et kronisk mangelsamfunn på grunn av måten økonomien er organisert på.

Det er denne realiteten verden står overfor hvis årets høst slår feil, noe det meste tyder på at den gjør. Forrige gang verden på massivt vis måtte hjelpe Nord-Korea var det også slik at nødhjelpen først gikk til de militære, og så fikk resten av folket det som var til overs. Så lenge Kim-dynastiet sitter ved makta vil det trolig være slik.

Det er en realitet som hjelperne også må ta hensyn til. Enhver hjelp - også humanitær - til Nord-Korea vil gå til «militæret først», på en veldig konkret måte. Selv under den verste sult-katastrofen for 20 år siden, tillot regimet bare en veldig begrenset tilstedeværelse fra hjelpeorganisasjoner som Røre Kors. Deres representanter var alltid i følge med regimets folk, som bestemte hvor man kunne reise, og hvem man fikk snakke med.

Dette er en både provoserende og trolig uunngåelig realitet. Og det er dette som kommer til å skje til tross for at økonomien i Nord-Korea vokste med 3,9 prosent i fjor. Det er en vekst som uansett går til «militæret først».

Nord-Korea er underlagt en rekke sanksjoner på grunn av Kims militære aggresjon, og testing av både kjernefysiske sprengladninger og særlig langdistanseraketter. Likevel vil hjelpen fra det internasjonale samfunnet komme når den store sulten truer. Sånn må det være, i hvert fall så lenge vi tror litt på våre humanitære idealer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook