Rakettskjoldets nødvendighet

Jens var like klar som Strøm-Erichsen uklar. Forsvarsministeren mente selv å ha uttrykt en «noe mer kritisk holdning enn de fleste andre», til rakettforsvaret hun sa ja til den 14. juni. Et enstemmig NATO peiler seg dermed inn mot et integrert forsvarssystem, sammen med USA, mot raketter fra «røverstater» som Nord-Korea og Iran. Med dagens trykk blir den endelige beslutning om sammenkobling av NATOs og USAs systemer sannsynligvis tatt neste vår, på NATO-toppmøtet i Romania.

Bare ei uke før Strøm-Erichsens ja-men-helst-nei-svar, var Stoltenberg ute med klar kritikk av de amerikanske rakettforsvarsplanene i Europa. Planene inkluderer en radar i Tsjekkia og interseptorraketter i Polen, og Russland frykter at rakettskjoldet er rettet mot dem. Statsministeren advarte mot den harde tonen mellom øst og vest, og om faren for ny opprustning.

Hva skyldes den norske vinglingen? Forvirring og manglende kommunikasjon mellom regjeringsnoder synes lite sannsynlig. I en så viktig sak må da statsministeren ha oversikt over hva regjeringen mener, hvor og når? Eller sagt annerledes; forsvarsministeren ville ikke gått inn for det integrerte rakettforsvaret, uten sjefens viten og vilje.

Svaret er altså sannsynligvis like banalt som det er enkelt. Dette handler om store porsjoner politisk pragmatisme, både hjemme og ute. Og dermed handler det om prosess framfor substans.

Primære utenrikspolitiske prosesser dreier seg om en allianse som på ny bygger seg opp – og utover. Samhold samler, også på tvers av Atlanteren. Konsensusnormen er sterk, og det krever å bryte ut. Presset bygges ovenfra og nedenfra, samtidig. At de første forsvarselementene i det utvidede amerikanske systemet havner i «nye Europa», bør ikke overraske. NATO-solidariteten sto i høysetet også under utenriksministermøtet her i Oslo slutten av april 2007, Alliansen lot seg friste til kvast tilsvar og unison fordømmelse av Putins kritikk og mer eller mindre fordekte trusler, og ble med det brått kastet tyve år tilbake i tid, i det minst retorisk.

Innenrikspolitisk handler det om en politisk koalisjonsplattform mange nok skulle sett formulert annerledes. I Soria Moria-erklæringen heter det at «Regjeringen vil at Norge skal arbeide for å skrinlegge dagens planer for rakettforsvar». Ubetenksomt, muligens, gitt presset som er i ferd med å bygge seg opp utenfor Norges grenser. En prosessorientert utenrikspolitikk blir giftig innenrikspolitikk, og Jens sliter. At opposisjonen, igjen, gnir seg i hendene av å få enda en sikkerhetspolitisk spriksak, bør heller ikke overraske. SVs internasjonalt splittende, og dermed «uansvarlige», NATO-linje kan igjen eksponeres – og ny politisk splid kan sås på hjemmebane. På tross av Kristin Halvorsens forsøk på å skape ro, murrer det på ny i SV-rekkene. NATO-engasjementet i Afghanistan – og nå også rakettforsvaret – provoserer.

I dag er det minst tre-fire parallelle forsvarskonsepter under utvikling, inklusive et mildt sagt ullent forslag fra Putin om en russisk-amerikansk radarstasjon i Aserbajdsjan. Amerikanerne vil uansett gå videre med sine rakettplaner. Norges håp synes å være at et samlet NATO kan gi ei hånd på utformingsrattet, og kanskje bidra til å styre unna noen av de alvorligste konsekvensene. To forhold taler mot en slik logikk. For det første er de amerikanske rakettforsvarsplanene de mest ambisiøse av dagens ulike konseptpakker – og de sikkerhetspolitiske problemer følgelig flest og størst. Mobile forsvarssystemer, det være seg NATOs eller Russlands, står ikke i like stor fare for å forrykke hårfine strategiske balanser.

For det andre er det ikke, som Norge tilsynelatende skulle ønske, mulig å være «litt» med på rakettforsvarsdriven. Heller ikke det amerikanske systemet er ferdigdesignet, testet eller utprøvd. Tanken er å utvikle det hele underveis, etter hvert muligens også med offensive militære kapasiteter i verdensrommet. Men deltakelse er et enten-eller-valg – og bordet fanger. Og med det er vi ved sakens kjerne. Fordi analysene av de planlagte forsvarssystemene så langt har vært knyttet til muligheter, snarere enn behov og implikasjoner, står NATO-landene i stor fare for å ta fundamentale valg – uten egentlig å velge.

En føre-var-tenkning genererer et behov for rakettforsvar, som en slags forsikring, og overskygger til dels store forskjeller i trusselforståelsen mellom amerikanske og europeiske allierte. Verre er det imidlertid at NATO ikke ser konsekvensene for eksisterende mekanismer for å hindre missil- og atomvåpenspredning. Strategiske rakettforsvarssystemer kan være den endelige spikeren i kisten til en haltende Ikkespredningsavtale, selve hjørnesteinen i det internasjonale arbeidet for å hindre nye atomvåpenstater og for å holde uran og plutonium unna terrorister. Det integrerte rakettskjoldet er rett og slett uforenlig med Handlingsplanen for ikkespredning og nedrustning, etablert under Ikkespredningsavtalen i 2000. Planene har dessuten effektivt blokkert alle videre forhandlinger ved nedrustningskonferansen i Genève, også de om utplassering av våpen i verdensrommet.

Kort forklart krever Ikkespredningsavtalen en reduksjon av kjernevåpnenes roller og status, ikke en oppjustering – slik som rakettforsvaret direkte og indirekte innebærer. Sentrale amerikanske tjenestemenn har allerede avskrevet Ikkespredningsavtalen som en kaldkrigs-anakronisme, med farlig dårlig effektivitet. Spørsmålet er hvorvidt europeiske NATO-medlemmer har forstått at rakettforsvarsvalget kan bety et bortvalg av Ikkespredningavtalen som politisk instrument.

Alt dette, mens nødvendigheten av rakettskjoldet inntil videre primært er begrunnet ut fra politiske prosesser og tekniske analyser. Gitt den tilsiktede usikkerheten forsvarssystemene er ment å introdusere, kan veien være kort til tilspissede sikkerhetsrelasjoner og kort til opprustningsspiraler. Nødvendigheten for rakettsystemet blir i så fall substansiell. Norge, og våre NATO-allierte, bør da håpe at amerikanerne virkelig får rakettskjoldet til å virke, rett og slett fordi det kan bli bruk for det.

«Strategiske rakettforsvarssystemer kan være den endelige spikeren i kisten til en haltende

Ikkespredningsavtale.»