Rakhmaninov i røde sokker

Diskré gull i øreflippen. Svarte, hvitornamenterte cowboystøvler, svarte jeans og dressjakke som oser av dyr designerskjødesløshet. En rocke-zillionær på turné? Feil, Jean-Yves Thibaudet er i Oslo for å spille Rakhmaninovs 4. klaverkonsert, «Rach 4» blant venner. Roll over, Chuck Berry, det er andre tider nå.

- Sorry, fire beskjeder. La meg bare få svare på to av dem før vi starter, stråler Thibaudet og taster en lynkjapp minifuge, som om mobiltelefonen het Steinway. Så er da også fingerferdighet, paret med en dyptloddende sjenerøs og elegant musikalitet, blant årsakene til at den 35 år gamle franskmannen for lengst har erobret en plass i den internasjonale klassiske pianisteliten. For Thibaudet betyr det et hjem i New York og Paris, hele verden som arbeidsplass og verdens ledende dirigenter og orkestre som samarbeidspartnere. I Norge har han spilt flere ganger:

- Men dette blir første gang med Oslo-Filharmonien i Konserthuset. Vi hadde en fantastisk flott prøve, og jeg gleder meg til konserten. Selv om Rakhmaninovs fjerde er et vanskelig stykke for solisten og enda verre for orkesteret.

- Kommer du til å ha røde sokker under konserten?

Lurt smil: - Du har hørt om det? Jeg har alltid røde sokker ved konsertene. Det, og en vest i en eller annen farge, er min lille protest mot kleskonvensjonene som får klassisk musikk til å virke så kjedelig og grå i manges øyne. Av respekt for publikum kler jeg meg selvsagt elegant, men det kan da ikke skade med litt farge.

- Sokker til side: Du har spilt inn alle de fire Rakhmaninov-konsertene på CD med The Cleveland Orchestra og Vladimir Ashkenazy som dirigent. Er det ditt favorittorkester?

- Ett av dem. Cleveland er en Rolls-Royce av et orkester, på mange måter det mest europeiske av de amerikanske. Et annet favorittorkester er Concertgebouw i Amsterdam. Men det er mange gode nå, i Boston og Philadelphia, i Berlin og Wien selvfølgelig, og i Oslo. Jeg mener det virkelig, og jeg har sagt det over hele verden: Oslo-Filharmonien er fantastisk!

- Likevel snakkes det om «krisen i den klassiske musikken»?

- Krisen handler ikke om mangel på talent, den henger sammen med den globale økonomien, der særlig Asia er rammet. Selv i Japan spilles det for halvfulle hus, og det er nytt. Vi merker nedskjæringer overalt.

- Rammes du?

- Ikke hittil. Denne sesongen har jeg spilt 140 konserter, som er altfor mange. 60 ville være perfekt. Da ville jeg rekke å nyte livet, øve, gjøre andre ting. Men jeg skal ikke klage, jeg får betalt for hver eneste dag for å gjøre det jeg liker aller best. Hvor mange andre kan si det?

- Du har spilt med Truls Mørk, både på scenen og i studio?

- Å ja, jeg har arbeidet masse med Truls. Han er en god venn og en fabelaktig musiker. Truls er unik, og det som gjør ham så spesiell for meg er at han gir meg følelsen av at han synger. Han har en så utrolig celloteknikk at du helt glemmer den, det er som om han kan få hva han måtte ønske ut av instrumentet. For meg er Truls Mørk virkelig en sanger, og det er en kompliment.

- Du nøyer deg heller ikke med å spille klassisk musikk. «Conversations With Bill Evans» er jazz, og du holder på med en Ellington-CD? Er du åpen for all slags musikk?

- Selvfølgelig. Jeg er klassisk trent fra barndommen av- da jeg var ni, fikk jeg sitte et kvarter på fanget til Arthur Rubinstein og diskutere pianospill med ham etter en konsert hjemme i Lyon- men jeg oppdaget jazzen som tenåring. Jeg setter komponisten og klangkunstneren Bill Evans like høyt som en hvilken som helst klassisk komponist, og det samme gjelder Ellington. Jeg liker rock og folkemusikk også, og slutter meg helhjertet til Duke Ellingtons ord om at det bare finnes to typer musikk, god og dårlig. I dag ramler gudskjelov musikalske grenser som en Berlinmur, kanskje folk endelig kan oppdage hele bredden av vidunderlig musikk, det ville virkelig være på tide.

KLAVERSTJERNE: Jean-Yves Thibaudet under prøvene i Oslo Konserthus.