Ralph Nader - en grønn uromaker

68-aktivismen gir ennå glød fra seg. Et etterskjelv har truffet Al Gore. Vil det ironiske skje i dag at Nader kommer på vippen og skyver George W. Bush inn i Det hvite hus?

Ideologisk renhet framfor maktsøken er gjerne ytterbevegelsens kjennetegn. Ralph Nader insisterer på å bygge sin «bevegelse av tanker» for å fange inn neste generasjon. Kan det koste Al Gore Det hvite hus i dag?

Den 66 år gamle forbrukeradvokaten og miljøaktivisten Ralph Nader trekker store skarer på sine valgmøter. 10000 fans møtte ham i Oregon (og betalte ti dollar hver). I den staten har han nå mellom 8 og 10% - 12% av de registrerte demokratene vil stemme Nader. Hans allianse omfatter ikke bare grånende 68-ere; den innbefatter også store skarer skuffede demokrater som reagerer på clintonismens sentrumsposisjoner. Hans uventede styrke truer endog Al Gores selvsagte posisjon i California.

68-aktivismen gir ennå glød fra seg. Etterskjelvet har truffet Al Gore. Vil det ironiske skje at Naders raiders kommer på vippen og skyver George W. Bush inn i Det hvite hus?

I de kritiske statene der valget avgjøres - Michigan, Pennsylvania, Florida, Wisconsin, Missouri, endog i en så sikker Gore-stat som California - er dette Gores redselsscenario. Det var utenkelig i september. Hva er skjedd?

Tredjepartier har tradisjonelt hatt det trangt i USA. Ross Perot i 1992 var det eneste unntaket i moderne tid - han fikk 19%. Men hans Reformparti har siden skåret seg selv i stykker av fraksjonskamper. Nader vil bygge en uvant allianse mellom miljøvernaktivister og fagbevegelsens harde kjerne. Han vil også forsøke å appellere til small business og frihetlige konservative som ser de store forretningsgigantene undergrave privatliv og reelt virkende markeder. Republikanerne var en gang anti-trust, minner han om.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kittet som skal holde dette usannsynlige bindverket sammen er antiglobalismen: motstand mot WTO, Verdensbanken, NAFTA (det nordamerikanske frihandelsforbundet) og de transnasjonale forretningsforetakene som han mener har undergravd den demokratiske prosess i USA. Med sine 22000 lobbyister og enorme budsjetter har forretningskorporasjonene undergravd folkemakten. De øser penger over kandidater de liker, bruker sin mediemakt til å holde annerledes tenkende unna, nedlegger bedrifter der arbeiderne skaper problemer, og bruker sin innflytelse i Kongressen for å holde lovgivningsmakten unna tiltak for bedre korporativ kontroll. De undergraver miljøvernlovgivning, sender prisen på reseptbelagte medisiner for USAs voksende gruppe av eldre til himmels og selger social security-numre for bedre å kunne markedsføre sine varer og snoke i folks privatliv.

Nader snakker derfor om «the democracy gap» i dagens USA. Det er retten til selvstyre for folk flest som skal gjenerobres.

Å kalle ham sosialist treffer ikke riktig. Naders hovedpoeng er at det er den korporative kapitalismen som kveler «free enterprise». Det er her appellen langt inn i det republikanske parti, til folk som stemte Perot og McCain, ligger. Snarere er han en radikaldemokrat, med den antisentrumspopulistiske tone som er lett gjenkjennelig i amerikansk politisk kultur, i tradisjon fra William Jenning Bryans antisentrumslinje sent på 1800-tallet.

Han tar også opp igjen en annen tredjepartikandidats tema: de manglende alternativer i amerikansk politikk. George C. Wallace mente alltid at «det ikke var en «dime's worth» av forskjell mellom demokratene og republikanerne». Nader snakker også systematisk om «the DemRep party», og er særlig pågående overfor det han ser som clintonismens høyredreining under dekke av å være «New Democrats».

Nederlaget for Bill Clintons helsereform og avsløringene av Ford/Firestones prioritering av profitt framfor sikkerhet kommer ikke som noen overraskelse for mannen som alt i 1959 skrev om «den trygge bilen du ikke kan kjøpe». Den artikkelen ledet opp til hans klassiske angrep på General Motors Corvair-modell i boka «Unsafe at any Speed» noen år senere. Bilen viste seg å ha konstruksjonssvakheter som GM forsøkte å holde skjult.

Dette er Naders hjemmebane. I 37 år har han vært forbrukerinteressenes talsmann i USA - så ettertrykkelig at han av LIFE Magazine nylig ble rangert som en av de 100 mest innflytelsesrike amerikanere i dette århundre. Hans kritikere ser mest en enorm moralisme, selvrettferdighet og total kunnskapsløshet om internasjonal politikk. Nader har «et paranoid syn på verden, en konspiratorisk økonomisme som hevder at intet er som det utgir seg for å være og at bare en håndfull av erkjennelsesteoretiske privilegerte kamerater og filmstjerner kan se sannheten, og de er for alltid lagt i bånd... Nader har idealer, alle andre bare interesser,» skriver The New Republic 6.11.

Men Nader har ikke bare forsvart forbrukerinteresser. Hans kanskje mest kjente artikkel omhandler de brune lungene arbeiderne i tekstilindustrien fikk etter mange år i forurenset luft (1971). Nader dokumenterer i detalj hvordan denne industrien hadde truet arbeidere med sanksjoner og verre ting om de gikk til offentligheten med sine yrkesskader. Her står han trygt plantet i tradisjonen fra Thomas Jefferson, som advarte mot «the excesses of monyedwealth» og FDR som talte om «the malefactors of great wealth».

Idéinnholdet har elementer i seg av Haider og Le Pen i Europa (antiglobalismen), men uten deres rasisme. Og Nader står klarere til venstre enn dem. Aksjonsformene er utradisjonelle - Seattle er bare begynnelsen. Nader forsøker å strekke kjølen til en bredere allianse som søker å fange opp misnøyde i flere leirer. Som han sier, det gjelder å fange ungdoms interesse for politikk.

Og hva så om Nader bidrar til en Bush-seier? Det ser ut til at han ender opp med en maksimalistisk spenningsstrategi ikke ulik den som drev de italienske maoistene på 1970-tallet: avkle makten dens privilegier, skjerp motsetningene - og folket vil reise seg. En høyreorientert Bush i Det hvite hus vil provosere fram en progressiv bevegelse. Nader minnes med nostalgisk fryd James Watt, innenriksministeren i Reagan-administrasjonen, som fikk en samlet miljøbevegelse mot seg.

Ralph Nader er den mest berømte kandidaten fra Harvard Law School. Han ser jussen som et redskap for sosial rettferd. Jurister «bør gå i bresjen i arbeidet med å begrense den rå makt og rydde veien for oppfyllelsen av menneskets potensial», sier han. Han sier selv han vil skape en idébevegelse, en vaktbikkje mot det etablerte.

Ville unektelig vært morsomt å få en slik børste i det ovale kontor. Paradokset er at den som ville tape er antakelig den av USAs politikere som har det klareste og mest kunnskapsbaserte miløvernengasjement, Al Gore.