Rammer volden blindt?

Det var en time før midnatt nyttårsaften. Tiåringen falt i trappa og slo hodet. Kvalm og blek ble hun kjørt til Legevakten, hvor en vennlig lege raskt ga diagnosen: - Hjernerystelse, neppe farlig, men vi vil ha henne her noen timer for å se det hele an.

I år blir det nok en nyttårsaften dere neppe vil glemme så raskt. - Hva vil vi se? spurte jeg. Han smilte matt. - Litt etter klokken tolv kommer ulykkene etter fyrverkeri. Brannskader, fulle folk, men hyggelige og vennlige. Så kommer voldsofrene. Også de vil være fulle, men de er ikke vennlige. Du blir sjelden offer for vold uten selv å ha slått, sa han.Tiåringen måtte skjermes, utpå natta ble bildene stadig styggere. Tenåringsgutter, med barnlige, eplemyke kinn, men med stygge skader - av grove slag, av flasker knust mot hodet, med blødende knivstikk. Menn i tjueårene, med ansikt og øyne maltraktert i slagsmål. Hele veien - stygg fyll, voldelig fyll, luktende fyll, utpå natta også fattig og ensom fyll. Legen hadde rett, og selv fikk jeg nærgående bilder av et forskningstema jeg har levd med det siste året - ungdomsvolden og dens ofre.

Les avisene, se på fjernsyn; vold er et tema som dominerer. Budskapet er at tilfeldigheter, uflaks og uberegnelige voldsmenn gjør at også du kan rammes. Men er volden blind? Internasjonal forskning har i snart femti år sagt nei. Volden rammer uhyre selektivt. Utsatt er særlig (I) unge mennesker, (II) menn, (III) enslige, (IV) folk fra lav sosial klasse , (V) folk fra byer . Det siste tiåret har vi fått vite enda mer om det typiske offer. Først ble det klart at en rekke aktiviteter gjø r deg utsatt: Går du på bestemte barer, driver du ute i byrommet om natten, øker risikoen. Du blir utsatt, fordi det er på slike steder du vil møte den potensielle voldsmann, hevdet forskerne. Så kom en serie nye studier, som snudde perspektivet på hodet. Hva om den viktigste aktiviteten som gjør deg utsatt er dine egne slag, din egen vold? De nye studiene ga hypotesen støtte. Dette var også utgangspunktet for en serie studier vi nå har gjennomført ved forskningsinstituttet NOVA. Gjennom store datasett har vi belyst unge voldsofre. Nå begynner svarene å avtegne seg. Hvor mange er utsatt? Hvilke kjennetegn har ofrene? Minner bildet om det vi har sett i internasjonale studier?

Artikkelen fortsetter under annonsen

De harde data er slik: Drøyt fem prosent av ungdommene rammes årlig av alvorlig vold - grove slag, spark eller knivstikk. Gutter rammes tre ganger så ofte som jenter. Dessuten er det sterke forbindelser til såkalt sosiodemografiske kjennetegn: Ungdom med foreldre som er arbeidsløse eller på trygd er utsatt. Ungdom fra arbeiderklassen er utsatt. I Oslo er risikoen særlig høy for ungdom fra de indre østlige bydeler - Sagene- Torshov, Grünerløkka- Sofienberg og Gamle Oslo. Dessuten: egen vold er farlig. Begynnende alkoholproblemer gir enda høyere risiko. Spesielt utsatt er ungdom som selv bærer våpen, og de er flere enn vi hadde trodd. É n av tjue ungdommer i Oslo pleier å bære våpen - som oftest kniv. Funnene våre minner om dem vi har fått fra storbyer andre steder i verden, som New York, London, Sydney. Volden rammer ikke blindt, det typiske offer er:

en ung gutt

fra svakstilte sjikt i samfunnet

som har et problemfylt forhold til alkohol

som er voldelig

som bærer våpen.

Dette er hovedbildet, men ett tillegg må vi gi. Det er jentene som opplever seksualisert vold. Rundt én av ti jenter opplever seksuelle krenkelser i løpet av tenårene. Overgriperen er en jevnaldrende gutt, og overgrepet rommer alt fra tvangsmessig inntrenging i jentas kjønnsorgan med en finger, til gjennomført voldtekt. Men heller ikke denne form for vold er blind. Jentene som er utsatt har tidlig alkoholdebut, høyt alkoholkonsum, lite tilsyn fra foreldrenes side. Guttene er altså mest utsatt for vold, og den form overgrepet tar er ulik for de to kjønn. Men risikofaktorene for gutter og jenter er overraskende like. Med økende alder endrer imidlertid den seksualiserte volden karakter, og faller inn i et annet mønster av samlivs- og familievold. NOVA-forsker Hilde Pape har vist at enkelte jenter ved inngangen til voksent liv ser ut til å gli inn i varige mishandler-relasjoner, oftest med en kjæreste eller samboer. Her er nok oftere avmakt offerets kjennetegn enn egen rus og egen vold.

Hvorfor er våre bilder av voldens ofre i så sterk utakt med forskningens funn? Det er lett å forstå hvorfor metaforen om «blind vold» har gjennomslag. For det første finnes det selvsagt mennesker som tilfeldig og uforskyldt blir ofre for vold. De får lett oppmerksomhet og sympati. Det gir derimot lite sympati å stå fram med en fortelling om et ødelagt liv, dersom du selv startet slagsmålet som gjorde deg ufør. De typiske ofre forblir derfor uten offentlig ansikt. På et mer allment plan er det hva sosiologer kaller en sosial konstruksjon av et problem vi står overfor. Det innebærer at vi aldri har tilgang til verden «som sådan». Ethvert fenomen undergår en slags skapelsesprosess, før det får sitt særpreg i det offentlige rom. Ulike aktører har ulike måter å forstå og ulike interesser i denne prosessen. Det velges alltid ut data, eksempler og begreper som skaper assosiasjoner og bilder, som virker på bestemte måter. Metaforen «blind vold» må foretas mot en slik bakgrunn. Den øker kanskje vår angst og hever kanskje den følelsesmessige temperatur. Den skaper likevel orden og oversikt.

Men metaforen er, slik jeg ser det, farlig. For mot «den blinde vold» er det vanskelig å verge seg. Økte strafferammer, flere videokameraer, hardere kontroll er de tradisjonelle virkemidler en engstelig befolkning tar i bruk mot «den blinde volds» utøvere. Er dette rasjonell politikk? Dersom volden utøves av noen få psykopatiske voldsmenn, som slår de andre, de som tilfeldig kommer i deres vei, er kanskje ikke dette så dumme virkemidler. Men våre data tyder på at andre perspektiv er klokere.

Mitt forslag er for det første å se volden som del av et bredere velferdspolitisk bilde. Ungdom fra marginale sjikt i samfunnet, fra arbeiderklassen, fra indre Oslo øst, er mye mer utsatt enn andre. Vi har liten tradisjon for å snakke om klasseforskjeller i Norge. Jeg tror det er nødvendig. I tillegg finner vi nå en opphopning av ungdom med innvandrerbakgrunn i de mest utsatte bydelene i Oslo. De fleste av disse ungdommene har foreløpig et forsiktig levesett, men en mindre gruppe lever svært utsatt. Arbeidet mot vold må altså ses som del av det generelle velferdspolitiske arbeidet.

For det annet er det umulig å se bort fra den sterke forbindelsen til alkohol. Det er ikke hasj, heller ikke heroin, som teller i dette bildet. Riktignok er det ungdom med begynnende alkoholproblemer som er særlig utsatt. Men omfanget av slike problemer reflekterer mer enn noe det generelle forbruksmønstret i ungdomsgruppene. Forebygging av vold må altså knyttes til det rusforebyggende arbeidet i den vanlige ungdomsbefolkningen.

For det tredje må vi ta på alvor det store volum av våpen som nå finnes blant ungdom. Hvem har våpen? Det er aggressive gutter, som opererer i gjenger, og igjen er rusen fast følge. Mange tror at USA er et spesielt kriminelt samfunn. Det er feil. Derimot er USA et av de mest voldelige samfunn i verden. Det store volumet av våpen er en av grunnene til at det har gått så galt. Vi må forhindre at vår utvikling går i samme retning. Da må systematisk og bredt forebyggende arbeid i de utsatte ungdomsgruppene iverksettes på et helt annet nivå enn vi til nå har sett. Å forhindre at ungdom rammes av vold, er nesten det samme som å forhindre at de samme ungdommer selv væpner seg, selv slår andre og selv ruser seg.