STYGT SENARIO:  Det er førti år siden sekstiårsjubilanten Ketil Bjørnstad debuterte som for fatter. I sin nye roman tar han utgangspunkt i et grusomt senario: Hva om barnet ditt dør? 
Foto: Anders Grønneberg
STYGT SENARIO: Det er førti år siden sekstiårsjubilanten Ketil Bjørnstad debuterte som for fatter. I sin nye roman tar han utgangspunkt i et grusomt senario: Hva om barnet ditt dør? Foto: Anders GrønnebergVis mer

Rammet av sorg og vold

Ketil Bjørnstad er ute med ny bok om et barn som dør.

ANMELDELSE: Forlagsmannen Aslak følger datteren Emma nordover, til ekskonen Hanne. Før reisen føler han seg urolig, værer fare.

Tanken på at niåringen skal dø på flyturen slår ham likevel aldri. Men det er nettopp det som skjer da understellet på Dash 8-flyet brekker under landing.

Sorgen er et rovdyr Ketil Bjørnstad griper et tema det nesten må være umulig å skrive om: Hva skjer med foreldre når deres lille barn dør?

Aslak går på jobb som før, og åpner leiligheten for forfatter-ekskona da hun kommer sørover. Han vet at de kan dra hverandre ned, men klarer ikke motstå Hanne. Sammen retter de raseriet utover: Mot skolen og jenta som mobbet Emma, og mot flyveren som feilvurderte vindforholdene.

Samtidig vokter Aslak på Hanne, som tidligere har vært psykisk syk. Bruker hun ikke vel mye tid på å google flyveren?

Mer skikkelig enn spenstig «Verdens ende» har et godt refleksjonsnivå. Her er mangfoldige litterære referanser, ikke minst til Aksel Sandemose. Disse referansene detter assosiativt ned i hodet til Aslak, og skaper avstand til sorgen, både for ham og leseren. Leseren kjenner ikke Aslaks smerte, han gjør det knapt selv, og boka er derfor ikke vond å lese.

Romanen viser en belest forfatter. Men den viser også en konstruktør som tufter byggverket sterkere på mening og tanke, enn på språklig djervhet. Det blir et savn i teksten. At storyen etter hvert får melodramatiske anslag, svekker romanen ytterligere.

Kjepphester Bjørnstad vil drøfte mye med denne boka. Derfor blir den ikke et dypdykk i sorgen. For det handler ikke bare om tomhet og hevnefølelser, men om mobbing og samfunns krav til barnet: Mer læring, høyere tempo, mer konkurranseånd! Heia det ekspansive mennesket, lite eller stort.

Samtidskritikken, samt forfatterens kunnskaper og vilje til refleksjon, er det beste i denne ellers ujevne romanen.

Rammet av sorg og vold

Særlig skolen får unngjelde. Her er Bjørnstad presis uten å være overtydelig. Som når Aslak tenker iltert: «Les så det freser. Oslo-skolens motto. Men det freste aldri da Emma leste. Hun leste rolig og langsomt. Derfor skjønte hun også hvert ord.»

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 26.11.2012.