Anmeldelse: Rammstein - «Untitled»

Rammstein leverer perfeksjon

Første plate på ti år. Beste på nesten tyve.

Foto: Jens Koch
Foto: Jens KochVis mer

«Untitled»

Rammstein

6 1 6

Metal

2019
Plateselskap:

Universal

«Snippen er løsere, energinivået høyere og lekenheten mer påtakelig.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Ti år er lenge å vente på ei plate i en verden preget av flyktighet og artister som forsvinner fortere enn de kom. I Rammsteins tilfelle har deres kjølige distanse til omverdenen og regelboka vært deres fremste våpen.

I tiden som har gått siden gjengen slapp sin forrige plate, «Liebe Ist Fur Alle Da», har momentumet til bandet fra det tidligere Øst-Berlin antatt enorme proporsjoner. Ja, i så stor skala at bandet i løpet av noen formiddagstimer før jul solgte over en million billetter til stadionkonsertene de skal gjøre i Europa i sommer. Det er tall bare en liten håndfull artister kan måle muskler med.

Men la oss ikke henge oss opp i statistikk.

Bandets siste?

Bandets sjuende plate refereres til som «Untitled». Det har lenge versert snakk om plata kan være bandets siste, og både tittel og presentasjon kan tolkes som at bandet skal oppsummeres. Det enkle og det brennbare, både i overført, kunstnerisk og praktisk betydning.

Musikalsk slanger «Untitled» seg innenfor det tradisjonelle Rammstein-rammeverket. Det handler fortsatt om kontante riff, dansbare tempo og rytmer, iørefallende refreng og lyriske ballader. Men det er samtidig mye mer. Snippen er løsere, energinivået høyere og lekenheten mer påtakelig.

Plata sparkes i gang av «Deutschland», som også var første singel ut. Både den og oppfølgeren, «Radio», spiller på bandets røtter og oppvekst. Det handler om et land i indre konflikt, fylt av skam og et destruktivt maktbehov. Om sensur og kontroll. Førstnevnte er grandios og tung, mens sistnevnte representerer bandets pop-sensibilitet på utsøkt vis. Begge noe av det skarpeste Rammstein har skrevet på lange tider.

Mange høydepunkt

Men det stopper ikke der: Hele plata er en oppvisning i riffmakeri og skarpskodd historiefortelling. Det handler om bekmørke skjebner, satire, humor og romantikk i skjønn forening. Alt servert med nitid presisjon og en Till Lindemann i poetisk storslag. Det er ingen tvil om at det er Lindemanns fraseringer og smarte ordlek som gir Rammstein karakter og emosjonell dybde.

Folk kommer til å krangle i overskuelig framtid om EDM-flørten, «Ausländer», med sitt autotune-refreng og programmessige lift-off er totalt briljant eller den største skampletten i bandets kanon.

Kontante og sakrale «Zeig Dich» handler det som skjer i kirkens mørke avkroker og er Rammstein i klassisk slagordmodus. Det har aldri vært en hemmelighet at Rammstein har en forkjærlighet for Depeche Mode. Den fascinasjonen får fritt utløp i gyngende «Sex». «Wir leben nur einmal, wir lieben das Leben, Wir lieben die Liebe». Se så.

«Puppe» er en nitrist beretning om en prostituert som jobber hjemmefra og broren hennes som sitter livredd i naborommet og søker trøst i en dukke hun har gitt han. - Jeg har det ikke så bra, brøler Lindemann i refrenget. Låten er noe av det mest desperate og originale bandet har gjort.

Vakrest er neddempede «Diamant».

«Weit Weg» er storslagen og seig og skjeler i retning klassiske hardrockband som Deep Purple og Led Zeppelin. La oss bare krysse fingrene for at Lars Ulrich ikke kommer og skal ha royalty-kroner for lånet av «Enter Sandman» i låtens siste minutt.

Verdt ventetida

Visst har vi hørt verset til «Tattoo» mange ganger før, men så kommer refrenget og rapper deg over kjeften. Da er det meste er tilgitt.

Ti år er lang tid, men når man får et kataloghøydepunkt i fanget, lever vi godt med det.