Rammstein

Rammstein er ødelagt i sitt forsøk på å bli det nye Metallica.

Med «Sehnsucht» (1997) ble tyske Rammstein det ledende totalitærrockbandet på andre halvdel av 90-tallet. Nå er målet klart: å bli verdens største hardrockband.

Og hvorfor skulle ikke Rammstein klare å overta Metallicas posisjon?

Det tyske språket er perfekt til å understreke industrielt iskalde og militant fiendtlige stemninger.

Bandets dystre taktfasthet og monotone riffing koblet med pompøse stadi-onarrangementer er som skapt for unggutter med latent foreldre- og samfunnsforakt.

Verre er det at overlessede heavymetalklisjeer og velprodusert dinosaurrock har tatt overhånd.

Bruken av Filmorchester Babelsberg gir bandet et mykere, mer spiselig og ikke minst enda større lydbilde enn tidligere.

Men Rammsteins populariserte, wagnerske hardrock er en svulstig, baktung og dårlig erstatning for det skarpskodde og smarte soundet som en gang gjorde Rammstein så besnærende. Gruppas autoritære kraft og strenge karakter er gått tapt på veien mot et større platesalg.