Rammstein

Kommerst og forutsigbart.

CD: Det er noe ufrivillig komisk over de tyske totalitærrockerne. I årevis har de forsøkt å overta metaltronen fra Metallica, men det spørs om de vil klare det. «Rosenrot» er riktignok en ny Rammstein-cd, men innholdsmessig er det lite nytt. Monumentalt, kanskje noe mer minimalistiske enn tidligere, hamrer de løs på sin autoritære, mektige, svulstige wagnerinspirerte tungrock. Bandet virker noe mykere og serverer ballader med kvinnesang og latinorytmer. Å høre på Rammstein, er som å se på Derrick - der overtydeligheten er malt på veggen med store bokstaver. Men på samme måte som den gamle kriminalinspektøren er blitt en sjanger i seg selv, har Rammstein oppnådd det samme. Liker man det taktfaste, militante, forenklede og fremmedgjorte ved Rammsteins synthindustri-metall, holder dette mål. Selv foretrekker jeg live-varianten med pyro og action.